Forbudet mot politisk reklame i fjernsyn.

12.11.2004, HR-2004-01889-A, (sak nr. 2004/686), sivil sak, anke
Grunnloven § 100. EMK artikkel 10
TV Vest AS (advokat Kyrre Eggen) mot Staten v/Kultur- og kirkedepartementet (regjeringsadvokat SVen Ole Fagernæs)
Oftedal Broch, Skoghøy, Lund, Øie og Aasland

Etter kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd er det forbudt å sende reklame for livssyn og politiske budskap i fjernsyn. Foran kommune- og fylkestingvalget i 2003 sendte TV Vest reklameinnslag for Rogaland pensjonistparti. Statens medieforvaltning ila TV Vest et overtredelsesgebyr.TV Vest reiste sak mot staten og hevdet at overtredelsesgebyret var ugyldig fordi forbudet i § 3-1 tredje ledd stred både mot Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. I Oslo tingrett ble staten frifunnet. Høyesteretts kjæremålsutvalg ga samtykke til direkte anke over rettsanvendelsen til Høyesterett. Høyesteretts flertall opprettholdt tingrettens dom.

I forhold til Grunnloven § 100 ble det særlig lagt vekt på at kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd ikke er et forbud mot selve ytringen, men mot å benytte fjernsynet til betalte politiske meddelelser. Stortinget har sett dette som en regulering av hvordan den politiske debatten best skal foregå. Dette er et område der det bør tillegges vekt hva Stortinget selv har ment om grunnlovsmessigheten av tiltaket. Domstolene bør videre i utgangspunktet anse seg bundet av de formål Stortinget har hatt for et lovvedtak. Flertallet fant at Grunnloven § 100 ikke var overtrådt. Den 30. september 2004 vedtok Stortinget endringer i Grunnloven § 100 med bakgrunn i Ytringskommisjonens utredning, NOU 1999: 27. Direkte kom denne endringen ikke til anvendelse i saken, da bestemmelsens ordlyd på handlingstiden måtte være avgjørende. For øvrig måtte det legges til grunn at Stortinget anså at kringkastingsloven § 3-1 kunne opprettholdes også etter den nye bestemmelsen. Høyesteretts flertall kom til at heller ikke EMK artikkel 10 var brudt, idet forbudet i kringkastingsloven falt inn under unntaksbestemmelsen i artikkel 10 nr. 2. Forbudet var "foreskrevet ved lov" og forfulgte formål som var angitt i bestemmelsen. Spørsmålet var etter dette utelukkende om forbudet var "nødvendig i et demokratisk samfunn". Høyesteretts flertall kom til at dette kravet var oppfylt. Også i forhold til EMK var det avgjørende at forbudet dreide seg om å regulere den politiske debatt, ikke å forby politiske ytringer. I mangel av en europeisk felles rettsoppfatning om regulering av politisk reklame, måtte de politiske myndigheter gis en vid skjønnsmargin ved vurderingen av tiltakene på dette feltet. At et flertall på Stortinget under grunnlovsdebatten i september 2004 hadde det syn at de nå anså forbudet mot politisk reklame som uheldig ut fra et ytringsfrihetsperspektiv, kunne ikke medføre at forbudet dermed ble konvensjonsstridig. Det ville innebære at lovgiveren hadde gitt avkall på sin skjønnsmargin til tross for klare uttalelser om at man ikke ønsket å binde den fremtidige utvikling til en bestemt løsning. Én dommer mente at forbudet i kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd strider mot EMK artikkel 10. I saker om politiske ytringer er statenes skjønnsmargin snever. På bakgrunn av EMDs dom i saken VgT mot Sveits fant mindretallet det klart at et tiltaleforbud mot politisk fjernsynsreklame er i strid med artikkel 10. Når stortingsflertallet har endret syn på politisk fjernsynsreklame, kan det etter mindretallets syn ikke med særlig grad av troverdighet hevdes at det foreligger et slikt tvingende behov for et totalforbud at det kan aksepteres som forenlig med artikkel 10 nr. 2.
Til toppen