Gyldigheten av avtale om omplassering av en arbeidstaker

26.10.2004, HR-2004-01787-A, (sak nr. 2004/610), sivil sak, anke
Avtaleloven § 36
A kommune (advokat Leif Oscar Olsen) mot B (advokat Knut Martin Andreassen)
Coward, Matningsdal, Støle, Utgård og Gjølstad

A kommune og B inngikk i september 2000 avtale om omplassering av B fra en stilling som hjelpepleier/miljøarbeider ved en bolig for autister til en annen hjelpepleierstilling i kommunen. Bakgrunnen for avtalen var en episode i juli samme år der B brukte tvang overfor en av beboerne i strid med bestemmelsene i sosialtjenestelovens daværende kapittel 6A. I oktober 2002 reiste han sak mot kommunen med påstand om at omplasseringsavtalen skulle kjennes ugyldig, og at han skulle tilkjennes erstatning.

Tingretten frifant kommunen, mens lagmannsretten etter anke fra B gav ham medhold i at avtalen var ugyldig, og at han hadde krav på erstatning for tapt inntekt, derimot ikke oppreisningserstatning. Kommunens anke til Høyesterett førte frem. Tvangsepisoden innebar etter Høyesteretts mening en klar overtredelse av sosialtjenestelovens regler. Høyesterett tok ikke stilling til om episoden gav kommunen grunnlag for en ensidig beslutning om omplassering, fordi spørsmålet om hvilken arbeidsrettslig reaksjon det var grunnlag for, i alle fall måtte kunne fortone seg som så tvilsomt og vanskelig at det gav grunn for kommunen til å forhandle om en løsning med omplassering. Generelt uttalte Høyesterett at omplasseringsavtaler kan være en hensiktsmessig måte å løse konflikter på, men at det vil være et moment i gyldighetsvurderingen etter avtaleloven § 36 at særlig arbeidstakeren vil kunne føle seg utsatt for et press. Utgangspunktet må likevel være at det kreves ganske mye for ugyldighet etter § 36, og at partene har risikoen for sine egne forutsetninger. Høyesterett mente at det her ikke var grunn til kritikk av noen betydning overfor kommunens fremgangsmåte, og at heller ikke innholdet av avtalen gav grunnlag for å sette den til side som ugyldig.
Til toppen