Vedtak om å nekte medlemskap i et islamsk kultursenter

27.10.2004, HR-2004-01806-A, (sak nr. 2004/773), sivil sak, kjæremål
Tvistemålsloven § 54
Islamsk Kultursenter og Falah-Ul-Muslimeen (advokat Roe Lauvås) mot A, B, C, D, E, F, G og H (advokat Lars Meling)
Lund, Coward, Støle, Bruzelius, Schei

Saken gjaldt spørsmålet om domstolenes adgang til å prøve gyldigheten av vedtak om å nekte åtte personer medlemskap i et islamsk kultursenter og adgang til en tilknyttet moské. Søksmålet fra de åtte ble avvist av tingretten, men deres kjæremål til lagmannsretten førte frem. Det ble besluttet at de saksøktes videre kjæremål skulle avgjøres av Høyesterett etter reglene for ankeforhandling.

Ved sin lovtolking ga lagmannsretten uttrykk for at for religiøse samfunn må grensen for søksmålsadgang, som ved foreninger ellers, trekkes ut fra samfunnets betydning, og om det er naturlig og rimelig at søksmålsadgang tillates. Lagmannsretten gjennomgikk vedtektene for kultursenteret og viste dessuten til at moskeen etter vedtektene var underlagt senteret. På grunnlag av gjennomgangen mente lagmannsretten at medlemskap i kultursenteret og adgang til moskeen hadde stor velferdsmessig, sosial og religiøs betydning for muslimene i området, og at søksmålet derfor måtte fremmes uavhengig av hva som var begrunnelsen for vedtaket, og hva som fra saksøkernes side var pretendert som grunnlag for deres materielle krav. Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse på grunn av uriktig lovtolking. Det ble uttalt at retten til fri religionsutøvelse, som er fastlått i Grunnloven § 2 første ledd og EMK artikkel 9 nr. 1, også omfatter retten til å danne autonome religiøse samfunn. Denne retten innebærer at det religiøse samfunnet selv har den fulle rådighet over religiøse spørsmål forbundet med virksomheten. Søksmål mot samfunnet som forutsetter en bedømmelse av slike spørsmål, må derfor avvises. Autonomien for det religiøse samfunn kan imidlertid ikke gå så langt at vedtak om nektelse av medlemskap og utestengning fra trosfellesskapet ikke i noe tilfelle kan prøves for domstolene, uavhengig av hva som pretenderes av saksøkerne som grunnlag for det materielle krav som fremsettes. Nektelse av medlemskap og andre tyngende sanksjoner kan være begrunnet i omstendigheter uten tilknytning til trosspørsmål. Vedtak kan være truffet uten at de saksbehandlingsregler vedtektene for det religiøse samfunnet selv stiller opp, er fulgt, vedtak kan være bygget på et vesentlig uriktig faktum, og grunnleggende rettssikkerhetsnormer kan være tilsidesatt. Så lenge det dreier seg om vedtak av stor velferdsmessig betydning for den som rammes, og søksmålet ikke forutsetter en vurdering av religiøse spørsmål, kan søksmålet ikke avvises. Selv om det fremmes til realitetsavgjørelse, vil imidlertid hensynet til det religiøse samfunns selvråderett kunne begrense domstolenes prøvelsesrett.
Til toppen