Vilkår for å gi uførepensjon tilbakevirkende kraft

07.01.2004, NH-2004-0022-A, (sak nr. 2003/828) sivil sak, anke
Folketrygdloven § 22-13 sjette ledd første punktum
A (advokat Finn Grøstad) mot Staten v/Rikstrygdeverket (Regjeringsadvokaten v/advokat Thomas Nordby)
Oftedal Broch, Mitsem, Skoghøy, Tjomsland og Dolva

Saken gjaldt vilkårene for å gi et vedtak om uførepensjon tilbakevirkende kraft for inntil 3 år, jf. folketrygdloven § 22-13 sjette ledd første punktum. A fikk innvilget uførepensjon i 2001 med virkning fra 1. april 2000 med diagnose schizoid personlighetsforstyrrelse etter forgjeves å ha søkt om uførepensjon i 1995 med grunnlag i skader og smerter i lysken. Han tapte den gang i alle instanser, inntil hans anke ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Diagnosen denne gang gikk ut på at hans psykiske lidelse tilsa 100 % uførhet, at tilstanden i alle fall hadde vedvart fra 1995, og at lidelsen innebar en fiksering på delvis innbilte somatiske forhold og fravær av innsikt i egne psykiske problemer.

På denne bakgrunn krevde A 3 års tilbakevirkning av uførepensjonen med hjemmel i folketrygdloven § 22-13 sjette ledd første punktum, hvoretter en "ytelse kan gis for opptil 3 år før kravet ble satt fram, dersom den som har rett til ytelsen, åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere". Kravet ble avslått i Trygderetten og lagmannsretten. Høyesterett opphevet Trygderettens kjennelse på grunn av uriktig rettsanvendelse. Høyesterett konstaterte, blant annet på bakgrunn av bestemmelsens tilblivelseshistorie, at regelen må oppfattes som en snever unntaksregel med et høyt krav til bevisene, jf. Rt. 2002 side 1331. I nærværende sak var vilkårene likevel oppfylt. Trygderetten hadde lagt til grunn at "A nokså klart har vært forestillingsmessig forstyrret, og uten innsikt for sin tilstands grunnleggende psykiske natur". Høyesterett mente dette viste at A ikke hadde den innsikt i sin sykdomssituasjon som var nødvendig for å fremme sitt rettmessige krav på uførepensjon - bygget på den psykiske lidelsen. Trygderetten hadde uttalt at den ikke kunne se at hans psykiske lidelse var så alvorlig at den hadde hindret ham i å ta vare på sine trygdemessige interesser, "noe hans anke av avslaget i 1995 også viser". Høyesterett mente dette måtte bero på en misforståelse. Anken var nettopp et utslag av hans vrangforestilling, og medførte at han fremmet krav om trygd på et grunnlag som ikke var berettiget, mens han på den annen side var uten innsikt i den lidelse som ga ham et berettiget krav på trygd.
Til toppen