Adgangen til å lese opp forklaringer som var avgitt tidligere under hovedforhandlingen

19.11.2004, HR-2004-01924-A, (sak nr. 2004/1261), straffesak, anke
Straffeprosessloven § 296 og EMK artikkel 6
A, B, C og D (advokat Thomas Randby) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Erland Holmen)
Øie, Skoghøy, Gussgard, Flock og Aasland

I en amfetaminsak hadde lagmannsretten tillatt opplesning av en nærmere angitt del av en forklaring som E i et fengslingsmøte hadde avgitt som siktet, samt en politiforklaring som hennes søster, F, hadde avgitt som vitne. E var samboeren til en av de tiltalte i saken. Søstrene E og F møtte i lagmannsretten, men ønsket ikke å forklare seg.

Høyesterett fant at det ikke var i strid med straffeprosessloven § 296 og EMK artikkel 6 nr. 1 sammenholdt med nr. 3 d å lese opp forklaringene fordi domfellelsene i saken ikke i avgjørende grad var basert på forklaringene. Høyesterett viste til at det vurderingstema som EMD har stilt opp, er om en fellende dom bare eller i avgjørende grad vil være basert på vitneforklaringer som er avgitt av personer som den tiltalte ikke har hatt anledning til å avhøre eller la avhøre, jf. blant annet dommene i saken Lucà mot Italia og saken Craxi mot Italia. Høyesterett har i en rekke avgjørelser benyttet lignende formuleringer, jf. for eksempel Rt. 1999 side 757, hvor formuleringen "det avgjørende eller et hovedsakelig bevis" ble brukt. I enkelte nyere avgjørelser er den rettslige norm imidlertid formulert noe annerledes, jf. særlig Rt. 2001 side 29, Rt. 2004 side 97 og Rt. 2004 side 897, hvor det i avsnitt 17 heter at opplesning må nektes "dersom det er en reell mulighet for at forklaringen vil kunne få en utslagsgivende betydning ved den samlede bevisbedømmelsen". Høyesterett gikk ikke nærmere inn på spørsmålet om hvorvidt den endrede formuleringsmåten er uttrykk for et endret syn på hvilke krav som gjelder. Det ble lagt avgjørende vekt på at § 296 ikke selv stiller opp begrensninger i adgangen til å lese opp forklaringer når et vitne nekter å forklare seg. Høyesterett fant derfor ikke rettskildemessig grunnlag for å tolke inn strengere begrensninger enn dem som følger av EMK artikkel 6 nr. 1 sammenholdt med nr. 3 d, slik begrensningene er forstått av EMD. Det ble vist til at det ikke er noe i de nevnte avgjørelser som tyder på at Høyesterett har ment å legge til grunn et strengere krav enn EMD har stilt opp. E hadde i tingretten ikke blitt gjort kjent med sin rett etter straffeprosessloven § 122 til å nekte å forklare seg som vitne. Derimot var hun blitt gjort kjent med sin rett som siktet til å nekte å forklare seg, og hun visste at samboeren var siktet. Forklaringen som ble lest opp, gjaldt utelukkende Es eget forhold; ikke samboerens forhold. I tråd med avgjørelsen i Rt. 1988 side 314 var det da ikke noen feil at forklaringen ble lest.
Til toppen