Journalisters kildevern

15.09.2004, HR-2004-01533-A, (sak nr. 2004/887), straffesak, kjæremål
Straffeprosessloven § 125 annet ledd, jf. første og tredje ledd
Den offentlige påtalemyndighet (advokat Ernst G. Hansen) mot A og B (advokat Trond Hatland)
Rieber-Mohn, Bruzelius, Støle, Stabel, Tjomsland

Saken gjaldt spørsmålet om to journalisters rett til å beskytte sine kilder etter straffeprosessloven § 125 annet ledd, jf. første ledd og tredje ledd. I tre artikler 7., 8. og 9. desember 2002 hadde Bergens Tidende førstesideoppslag og reportasjer inne i avisen om kriminalitet blant dørvakter ved utesteder og deres tilknytning til kriminelle miljøer. Artikkelen 9. desember omhandlet en alvorlig narkotikasak med en dørvakt som hovedmann. I artikkelen ble gjengitt detaljerte opplysninger om telefonavlytting foretatt i saken, og om innholdet av samtaler mellom involverte. Det ble angitt at opplysningene stammet fra en "politikilde".

SEFO satte i gang etterforskning og en rekke personer, fortrinnsvis polititjenestemenn, ble avhørt med tanke på straffbart brudd på taushetsplikten. De to journalistene nektet å oppgi kilden. De nektet også i et senere rettslig avhør der SEFO hadde begjært pålegg om vitneplikt etter straffeprosesslovens § 125 tredje ledd, for så vidt gjaldt artikkelen 9. desember 2002. Bergen tingrett tok ikke begjæringen til følge, og etter kjæremål kom lagmannsretten til samme resultat. Et videre kjæremål medførte at Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste saken til Høyesterett, som hadde full kompetanse i kjæremålet, jf. straffeprosesslovens § 388 nr. 4. For Høyesterett utvidet påtalemyndigheten påstanden til å omfatte vitneplikt også i forhold til artiklene 7. og 8. desember 2002, noe kjæremålsmotpartene motsatte seg. Høyesterett var enig med kjæremålsmotpartene og avviste den utvidede påstand som et nytt krav stridende mot straffeprosesslovens § 383, slik bestemmelsen forutsetningsvis må forstås. I spørsmålet om vitneplikt for journalistene om opplysningene om telefonkontroll m.m. i artikkelen 9. desember kom Høyesterett til samme resultat som de tidligere instanser. Høyesterett fant at § 125 tredje ledd annet punktum - om et meget strengt kildevern ved informasjon av samfunnsmessig betydning - ikke kom til anvendelse i denne saken. Opplysningen om bruk av telefonkontroll m.m. var ikke av allmenn interesse. Men selv om artikkelen 9. desember ble bedømt etter den mindre strenge regel i § 125 tredje ledd første punktum, kom Høyesterett til at kildevernet måtte gå foran hensynet til å oppklare eventuelle brudd på taushetsplikten. Riktignok var grunnvilkårene for vitneplikt i denne bestemmelse oppfylt. Men i interesseavveiningen som bestemmelsen legger opp til, måtte hensynet til ytringsfriheten og kildevernet veie meget tungt. Dette fulgte allerede av forarbeidene til den endring av bestemmelsen som fant sted i 1999, men enda mer av EMD's avgjørelse fra 1996 i saken Goodwin v. the United Kingdom. Dertil kom at skadevirkningene av eventuelle brudd på taushetsplikten ikke ble så alvorlige selv om de gjaldt noe så sensitivt som kommunikasjonskontroll. At det var utført telefonkontroll med bruk av kodelignende ord, var offentliggjort i Bergensavisen en måned tidligere, og kontrollen var avsluttet da offentliggjøringen i Bergens Tidende skjedde. Det er ikke anført at etterforskningen av narkotikasaken er blitt skadelidende som følge av mulige brudd på taushetsplikten.
Til toppen