Nødvergeretten etter viltloven - aktsomhetsvurdering

02.12.2004, HR-2004-01986-A, (sak nr. 2004/1473), straffesak, anke
viltloven § 11 annet ledd
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Torstein Hevnskjel) mot A (advokat Per S. Johannessen)
Tjomsland, Bruzelius, Øie, Stabel, Lund

A ble satt under tiltale for overtredelse av viltloven § 56 første ledd annet straffalternativ, jf. § 3 andre ledd første punktum, jf første ledd. Grunnlaget for tiltalen var at han hadde skutt en bjørn som befant seg i en større grisebinge på et fellesbeite. A påberopte seg nødvergeretten i viltloven § 11 annet ledd, og han ble på dette grunnlag frifunnet i tingretten. Lagmannsretten kom enstemmig til at vilkårene for nødverge ikke var oppfylt, men tre av medddommerne - det bestemmende mindretallet - mente at tiltalte måtte frifinnes fordi han ikke kunne bebreides for å ha trodd at det forelå en nødvergesituasjon.

Påtalemyndigheten påanket lagmannsrettens dom og gjorde gjeldende at lagmannsrettens bestemmende mindretall hadde stilt for små krav til tiltaltes aktsomhet. Anken førte frem. Etter viltloven § 11 annet ledd kan eierne eller den som opptrer på eiernes vegne, når dette må anses påkrevd, felle vilt "under direkte angrep på bufe og tamrein". Viltloven § 11 annet ledd kan også anvendes til beskyttelse av gris, jf. Rt. 1997 side 1341. Høyesterett uttalte - etter en gjennomgang av lovbestemmelsens forhistorie og lovforarbeidene - at uttrykket "under direkte angrep" må tolkes noe mer romslig enn det som kan sies å følge av en snever ordfortolkning, men at dette må begrenses til tilfeller hvor et angrep er umiddelbart forestående. Det var holdepunkter i premissene for at lagmannsretten hadde bygget på et mer omfattende nødvergebegrep enn det § 11 annet ledd hjemler. Høyesterett mente at lagmannsrettens bestemmende mindretall ikke hadde gitt en tilfredstillende forklaring for at tiltalte - da han skjøt bjørnen - ikke kunne bebreides å ha trodd at grisene var under "direkte angrep". Det ble blant annet vist til at det var tredje gangen bjørnen oppsøkte grisebingen denne kvelden uten at den tidligere hadde angrepet grisene. Det var ingen konkrete holdepunkter for at et angrep var umiddelbart forestående. Høyesterett fant at mindretallets begrunnelse heller ikke var tilfredsstillende når det var kommet til at tiltalte ikke kunne bebreides en oppfatning om at fellingen av bjørnen var nødvendig for å avverge angrepet. Han burde - dersom han trodde at grisene var utsatt for et direkte angrep - ha forsøkt å skremme bjørnen vekk for eksempel ved å skyte skremmeskudd. Den omstendighet at bjørnen måtte antas å kunne komme tilbake senere samme natt, kunne ikke være en relevant unnskyldning for ikke å skremme den bort.
Til toppen