Saksbehandling og straffutmåling i narkotikasak

22.12.2004, HR-2004-02116-A, (sak nr. 2004/1409), straffesak, anke
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1 og nr. 3, bokstav d og strl § 59 andre ledd
A, D, E, F (advokat Leif Holm), B, C (advokat Tore Angen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Helge J. Kaasbøll)
Skoghøy, Øie, Støle, Matningsdal, Gjølstad

En av de tiltalte hadde ved fem utenrettslige og to rettslige forklaringer under etterforskningen i vesentlig grad bidratt til oppklaring av saken. Både under hovedforhandlingen for tingretten og under ankeforhandlingen for lagmannsretten nektet han å avgi forklaring. De forklaringer han hadde avgitt under etterforskningen, ble da lest opp. Fire av de domfelte gjorde gjeldende at de forklaringene som var avgitt under etterforskningen, ikke skulle ha vært tillatt opplest, men fikk ikke medhold.

For to av de domfelte kom Høyesterett til at domfellelsene ikke utelukkende eller i avgjørende grad var basert på de oppleste forklaringene. Det følger av EMDs praksis at de tiltalte da ikke har noe ubetinget krav på krysseksaminasjon etter EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d. For de to andre kom Høyesterett til at domfellelsene utelukkende eller i avgjørende grad var basert på de oppleste forklaringene. Men da den medtiltalte som hadde avgitt de forklaringer som ble lest opp, var til stede under opplesningen, og forsvarerne hadde fått anledning til å stille spørsmål, var den særlige rett til krysseksaminasjon etter artikkel 6 nr. 3 bokstav d oppfylt, selv om vedkommende hadde nektet å svare på spørsmål. Etter Høyesteretts oppfatning var opplesningen heller ikke i strid med retten til rettferdig rettergang etter artikkel 6 nr. 1. Den av de tiltalte som nektet å avgi forklaring for retten, hadde ved sine forklaringer under etterforskningen i vesentlig grad bidratt til oppklaring av saken. Selv om disse på grunn av forklaringsnektelsene ikke kunne anses som uforbeholdne, måtte de tillegges betydelig vekt ved straffutmålingen. Det måtte også tas hensyn til hans psykiske problemer. Ut fra de kvantum stoff han hadde hatt befatning med - hvor det vesentligste bestod i oppbevaring ved forskjellige anledninger av til sammen ca. 6 kg amfetamin, kjøp av ca. 7 kg og salg av ca. 3 kg - fant Høyesterett at straffen i utgangspunktet lå på bortimot 9 års fengsel. På grunn av de nevnte forhold ble straffen redusert til fengsel i 6 år og 6 måneder. For en av de som var dømt i lagmannsretten, bestod det straffbare forhold i at han hadde bistått som sjåfør ved transport av ca. 6 kg amfetamin. Da forholdet på grunn av mengden ble rammet av straffeloven § 162 tredje ledd, og dommen var en fellesstraff med den betingede del av en tidligere dom, var minstestraffen fengsel i 3 år og en måned. Denne domfelte hadde avgitt en uforbeholden tilståelse, og Høyesterett fant av denne grunn å kunne gå under minstestraffen, jf. straffeloven § 59 andre ledd. På grunn av domfeltes begrensede rolle ved oppbevaringen av stoffet og den uforbeholdne tilståelse ble straffen satt til fengsel i 2 år og 6 måneder.
Til toppen