Tilleggsskatt - dobbeltforfølgning/EMK

07.12.2004, HR-2004-02002-A, (sak nr. 2004/1014), straffesak, kjæremål
EMK syvende tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 1 (P 7-4) og EMK artikkel 6 nr. 1
Den offentlige påtalemyndigheten (Regjeringsadvokaten v/advokat Ole Wetlesen Borge) mot A (advokat Per Danielsen) og B (advokat Erik Thyness)
Øie, Tjomsland, Bruzelius, Stabel, Lund

Krav om erstatning og oppreisning etter at strafforfølgning for overtredelse av ligningsloven ble avvist med grunnlag i forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK syvende tilleggsprotokoll artikkel 4. nr. 1 (P 7-4) og for brudd på EMK artikkel 6 nr. 1 om avgjørelse innen rimelig tid.

A og B ble ved endelig vedtak 13. februar 1995 ilagt forhøyet tilleggsskatt med 60 prosent. 20. juni 1994 ble de og deres juridiske rådgiver satt under tiltale for overtredelse av ligningsloven. Straffesaken ble avvist ved Gulating lagmannsretts kjennelse 18. november 2002 fordi forfølgningen ble ansett som stridende mot forbudet i P 7-4 mot å utsette noen for strafforfølgning to ganger for samme forhold. A og B krevde deretter erstatning for uberettiget forfølgning og for at saken ikke hadde vært avgjort innen rimelig tid, jf. EMK artikkel 6 nr. 1. Et flertall på fire dommere fant at straffeprosessloven § 444, som etter sin ordlyd bare gjelder ved frifinnelse og ved innstilling av saken, og som etter avgjørelsen i Rt. 2003 side 251 må forstås slik at den gir et ubetinget krav på erstatning, ikke gjelder når saken blir avvist. En dommer - dommer Tjomsland - mente at bestemmelsen omfatter en avvisning som den foreliggende, og ville tilkjenne erstatning for krenkelse av P 7-4 på dette grunnlag. Tre dommere mente at vilkårene heller ikke var oppfylt for å tilkjenne erstatning for krenkelse av P 7-4 etter den skjønnsmessige bestemmelsen i straffeprosessloven § 445. En dommer - dommer Lund - ville tilkjenne erstatning etter denne bestemmelsen. Flertallet la til grunn at det ikke kan stilles opp noe absolutt krav etter EMK om at erstatning alltid skal idømmes dersom den krenkede har hatt et økonomisk tap. Ingen av rettens medlemmer mente at oppreisning skulle tilkjennes for krenkelse av P 7-4. Videre var det full enighet om at artikkel 6 nr. 1 var krenket. Saken hadde vart i 10 år og 1 måned. Årsakene til forsinkelsen var dels berammelsesproblemer pga forsvarernes program og sykdom hos en av forsvarerne. Det var ikke påvist at det var uforsvarlig å dele saken. Når felles behandling for de tre tiltalte førte til vesentlige forsinkelser, fant Høyesterett det vanskelig å godta at saken ikke ble delt. Andre grunner til det lange tidsforløpet var utstrakt bruk av rettsmidler og at saken to ganger hadde vært stanset i påvente av rettsavklaring av Høyesterett i andre saker om dobbeltstraff. Høyesterett fant at verken saken i seg selv eller årsakene til forsinkelsene var av en slik art at det i forhold til de tiltalte var rimelig at saken varte i 10 år og 1 måned. Erstatning ble derfor tilkjent med 150 000 kroner til hver av dem. En dommer - dommer Tjomsland - ville også tilkjenne hver av dem 50 000 kroner i oppreisning.
Til toppen