Ferdselsrett i strandsonen

21.06.2005, HR-2005-00989-A, (sak nr. 2004/1662), sivil sak, anke
Friluftsloven § 2 første ledd, jf. § 1 a og tvistemålsloven § 75
A (advokat Helge Skaaraas) mot Hvaler kommune (advokat Lars Tobiassen)

Rt-2005-805

Skoghøy, Stang Lund, Oftedal Broch, Øie og Lund

Saken gjaldt spørsmålet om allmennheten har ferdselsrett langs en sti som går over As fritidseiendom på Herføl i Hvaler kommune. Eiendommen ligger i et hytteområde som i det vesentlige ble utbygd på siste halvdel av 1960-tallet. På det sted hvor stien passerer hovedhytten, går hovedtråkket ca. 20 meter fra hytten, mens avstanden mellom stien og annekset - som ligger i strandkanten og er en ombygd tidligere sjøbod - på det korteste er 7,5 meter. På samme måte som de tidligere instanser kom Høyesterett til at det området hvor stien går, ikke var hustomt i friluftslovens forstand, og at det heller ikke kunne anses som "liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker".

Under henvisning til Rt. 1998 side 1164 (Furumoa-dommen) uttalte Høyesterett at det bare er den mer private sonen rundt husene som kan anses som hustomt. Etter Høyesteretts syn var det ved fastleggelsen av hustomtbegrepet ikke grunnlag for å skille mellom helårsboliger og fritidshus. Selv om man også for anneks må regne med en viss privat sone, må imidlertid denne være atskillig mindre enn for hovedhuset. Høyesterett fremholdt også at grunneiere som bygger i strandsonen, må finne seg i å få allmennheten tettere innpå seg enn i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre. Ved avgjørelsen av om området kunne anses som "liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker", la Høyesterett - i tillegg til de momenter som ble trukket frem ved fastleggelsen av tomtebegrepet - vekt på at stien i alle fall hadde vært benyttet som hovedadkomst til Kaffebukta siden 1966, og således lenge før sjøboden ble ombygd til anneks, og at etableringen av stien skjedde i samsvar med de forutsetninger om ferdselsrett for allmennheten som lå til grunn for at utbyggeren i 1965 fikk konsesjon til erverv av området, og for at det i 1966 ble gitt dispensasjon fra det dagjeldende midlertidige forbud mot bygging i 100-meters beltet langs sjøen. Under behandlingen for Høyesterett erklærte ti hyttenaboer hjelpeintervensjon til støtte for kommunen. I tillegg til de anførsler som ble gjort gjeldende av kommunen, påberopte hjelpeintervenientene vedtekter for hytteområdet, en avgjørelse av jordskifteretten med regler for bruk av stiene og vilkår om ferdselsrett for allmennheten i konsesjons- og dispensasjonsvedtakene i 1965 og 1966. Dersom vedtektene ble forstått slik hjelpeintervenientene hevdet, hadde de karakter av tredjepersonsavtale, som både kunne påberopes av kommunen på vegne av allmennheten og hyttenaboene som avtaleparter, og selv om allmennheten ikke hadde vært part i jordskiftesaken, måtte de rettigheter som var tilsagt allmennheten i jordskifterettens rettsbok, kunne påberopes av allmennheten etter reglene om avledet rettskraft. Dessuten måtte også det forhold at en nektelse av ferdselsrett for allmennheten over Wilhelmsens eiendom ville medføre økt belastning på naboeiendommene, etter Høyesteretts syn gi naboene tilstrekkelig rettslige interesse til å intervenere.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen