Eiendomsmeglerselskapers krav om erstatning fra ansatt megler som sa opp arbeidsforholdet

07.04.2006, HR-2006-00609-A, (sak nr. 2005/1199), sivil sak, anke

Petter Andreas Poppe (advokat Jon Tenden) mot Advokat Camilla Sem Eiendom AS og Advokat Tom E. Johnsens Eiendomskontor AS (advokat Erik Samuelsen)
Kaasen, Coward, Stabel, Gussgard og Aasland

Poppe var ansatt eiendomsmegler hos Sem og Johnsen (selskapene), og sto etter hvert for nærmere halvparten av selskapenes inntekter. Han ønsket en mer fremtredende stilling i virksomheten, og partene inngikk "aksjekjøps- og aksjonæravtale" hvoretter Poppe til en lav pris ble eier for 9,9 prosent av selskapene. Omkring halvannet år senere mente Poppe det var oppstått et misforhold mellom inntjening, eierandel og avlønning, og ga uttrykk for at han vurderte å starte egen forretning, samtidig som han fremla forslag til fortsatt samarbeid. Etter forhandlinger ble det inngått nye avtaler, hvor Poppe fikk kjøpe ytterligere 10,1 prosent av selskapene til gunstig pris.

Avtalens punkt 6 fastsatte at "Poppe forplikter seg til å forbli ansatt i [selskapene] og arbeide etter beste evne på full tid minst frem til 01.11.2005. Poppe vil innenfor dette tidsrom ikke diskutere ytterligere aksjekjøp, bonus e. l.". Punkt 7 fastslo at "[d]ersom Poppes ansettelsesforhold opphører før 01.11.2005, har [Sem og Johnsen] rett og plikt til å kjøpe 10,1 % av aksjene i Selskapet fra Poppe til kostpris pluss 100 % stigning i konsumprisindeksen". Omkring et halvt år senere sa Poppe opp sin stilling. Selskapene krevde erstatning for kontraktsbrudd. Poppe ble frifunnet av tingretten, mens lagmannsretten påla Poppe å erstatte selskapenes tap, skjønnsmessig satt til 1 million kroner. For Høyesterett var saken begrenset til hvorvidt det forelå ansvarsgrunnlag. Høyesterett fant under dissens (4-1) at avtalene påla Poppe en bindingstid på nærmere fire år, og at punkt 7 ikke utelukket at brudd på plikten medførte ansvar for oppfyllelsesinteressen. Det ble lagt vekt på at forhistorien sterkt talte mot at brudd på bindingstiden bare skulle medføre at Poppe gikk glipp av avtalte fordeler, men det ble tatt forbehold dersom for eksempel velferdsgrunner skulle tilsi et tidligere opphør - hvilket her ikke var situasjonen. Arbeidsmiljøloven 1977 kunne ikke antas å være prinsipielt til hinder for avtaler om bindingstid, forutsatt at arbeidsgiveren var bundet i en tilsvarende tid, hvilket her ble ansett å være tilfelle. Plikten kunne heller ikke modifiseres etter avtaleloven § 36. Selskapene hadde klart behov for bindingen, Poppe oppnådde store fordeler ved den, og ulempene var begrenset til å gi avkall på mer innbringende egen meglervirksomhet. Bindingstidens lengde skapte noe tvil, men det avgjørende var her at konsekvensene var oversiktlige, om enn usikre, og at partene var profesjonelle og hadde advokatbistand. Mindretallet fant under tvil at uklarheten mellom avtalenes punkt 6 og 7 måtte tolkes mot selskapene. Omstendigheter ved avtaleinngåelsen og avtalenes utforming ga inntrykk av at de primært gjaldt aksjekjøp, ikke bindingstid. Også mulig tvil om gyldigheten av bindingsklausuler tilsa at selskapene måtte ha uttrykt seg klarere.
Til toppen