Spørsmål om forvaring etter gjentatte alvorlige forbrytelser

01.09.2006, HR-2006-01514-A, (sak nr. 2006/676), straffesak, anke
straffeloven § 148 første ledd første straffalternativ, jf. § 233 første ledd, jf § 39 e nr. 1
Den offentlige påtalemyndighet (kst.statsadvokat Svein Holden) mot A (advokat Berit Reiss-Andersen)

Rt-2006-1033

Dommere: Stang Lund, Matningsdal, Utgård, Øie, Gjølstad

I tingretten ble A dømt for overtredelse av straffeloven § 148 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 291 jf. § 292 og straffeloven § 257 til forvaring etter straffeloven § 39 c nr. 1, jf. § 39 e med en tidsramme på fire år og en minstetid på to år og to måneder. Han anket til lagmannsretten, hvor flertallet satte straffen til fengsel i tre år og tre måneder. Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen og gjorde gjeldende at A burde idømmes forvaring som fastsatt av tingretten.

Høyesterett fant at det ikke var tvilsomt at domfellelse etter straffelovens § 148 første ledd første straffalternativ omfattes av straffelovens § 39 c nr. 1. Tre dommere mente at det var "nærliggende fare" for forbrytelse av den art og alvorlighetsgrad som § 39 c nr. 1 krever like etter ildspåsettelsen i april 2004. Imidlertid var det nå tvil om faren var tilstrekkelig kvalifisert. Flertallet viste til at varetektsfengsel etter straffeprosesslovens § 171 første ledd nr. 3 ikke var benyttet, og at han hadde vært lite observert av, eller hatt kontakt, med politiet nesten to år. Rehabiliteringen måtte sees i sammenheng med at A i senere år hadde klart å redusere sitt rusmisbruk, og at hans situasjon var atskillig bedre i dag enn i april 2004. I denne perioden hadde dessuten hans personlighet endret seg i betydelig grad i positiv retning. Som følge av tvilen, fant flertallet at forvaring ikke burde anvendes. To dommere fant at vilkårene for å anvende forvaring forelå, og at forvaring burde idømmes.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen