Overføring til tvungent psykisk helsevern

20.09.2006, HR-2006-01595-A, (sak nr. 2006/1156), straffesak, anke
straffeloven § 39 nr. 1
A (advokat erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Terje Nybøe)

Rt-2006-1137

Dommere: Øie, Endresen, Flock, Bruzelius, Coward

A ble av Kristiansand tingrett idømt særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern. Tingretten fant at A blant annet hadde fremsatt tre trusler, men at han var utilregnelig på handlingstidspunktene og derfor ikke kunne straffes. Også lagmannsretten mente at vilkårene for å idømme særreaksjon var oppfylt. As anke til Høyesterett over reaksjonsfastsettelsen førte heller ikke frem. En dommer dissenterte.

Forsvareren for Høyesterett anførte at truslene ikke kunne være "en annen alvorlig forbrytelse" i § 39 nr. 1s forstand fordi det ikke var bevist at de var alvorlig ment. Høyesteretts flertall viste til at A i alle tre tilfeller truet med å drepe den fornærmede. Truslene ble oppfattet som svært alvorlige av dem de rammet og skapte angst, og de måtte ha fremstått som høyst reelle. A hadde blant annet løpt etter en av de fornærmede med kniv og truet med å skjære av henne ørene. Hvorvidt truslene var alvorlig ment, kunne da ikke være avgjørende. Truslene var uansett av en slik art og fremsatt under slike omstendigheter at de måtte anses som en annen alvorlig forbrytelse i § 39s forstand. Flertallet fant videre at det var gjentakelsesfare, og at det var nødvendig av hensyn til samfunnsvernet å idømme særreaksjon. Sentralt ved vurderingen var hvilken betydning det hadde at A nylig var utskrevet fra administrativt tvungent helsevern, og at han da ikke var psykotisk. Flertallet la til grunn at sannsynligheten var stor for at A på nytt ville få psykotiske symptomer dersom behandling ikke ble gjenopptatt, og at det var lite trolig at han frivillig ville la seg behandle. Utskrivningen fra tvungent psykisk helsevern skjedde ved det lagmannsretten betegnet som en glipp. Dette svekket etter flertallets syn tilliten til at det psykiske helsevern ville makte å skape et tilstrekkelig samfunnsvern. Etter flertallets syn ga heller ikke den mulighet politiet har til å begjære ny innleggelse ved tvang etter psykisk helsevernloven § 3-7 tilstrekkelig sikkerhet i et tilfelle som dette. Mindretallet fant at de aktuelle overtredelser, om de omfattes av § 39 nr. 1, må ligge helt i den nedre ende av de forbrytelser som omfattes av bestemmelsen. Det ble med forbehold for muligheten for nye trusler, lagt til grunn at det ikke er en nærliggende fare for at A skal begå slike forbrytelser som omfattes av § 39 nr. 1. På bakgrunn av uttalelser i lovforarbeidene om at det under slike omstendigheter bare unntaksvis vil være grunnlag for overføring til tvungent helsevern, fant mindretallet at slik overføring ikke ville være riktig i den aktuelle sak. Hensynet til samfunnsvernet ble ikke ansett å være tilstrekkelig sterkt.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen