Straffutmåling ved trygdebedrageri

22.11.2006, HR-2006-01969-A, (sak nr. 2006/1490), straffesak, anke

Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Lars Fause) mot A (advokat Erling O. Lyngtveit)

Straffeloven § 28 a

Rt-2006-1454

Dommere: Sverdrup, Endresen, Øie, Tønder Tjomsland

Straffutmåling ved trygdebedrageri, om kortvarig ubetinget fengselsstraff eller samfunnsstraff skulle anvendes.

I perioden juni 2002 til juli 2004 mottok A 76 675 kroner mer i attføringspenger enn det han hadde krav på, ved ikke å opplyse på meldekort til Meldekortsentralen at han var i arbeid i perioden.

I tingretten ble A dømt for forsettlig trygdebedrageri av dette beløpet, og straffen ble satt til 50 timers samfunnsstraff. Påtalemyndigheten anket forgjeves til lagmannsretten.

Påtalemyndighetens anke til Høyesterett førte derimot frem, ved at straffen ble satt til ubetinget fengsel i 21 dager.

Førstvoterende – som fikk tilslutning av tre andre dommere – uttalte at det som hovedregel bør reageres med ubetinget fengsel når et forsettlig trygdebedrageri i omfang overstiger ca. 60 000 kroner, men at spesielle omstendigheter kan føre til at dette utgangspunktet fravikes. Det ble i den forbindelse uttalt at det bør foreligge relativt klare avvik fra normaltilfellene før utgangspunktet fravikes.

Når det gjaldt den konkrete vurderingen, viste flertallet til at saksbehandlingstiden ikke var så lang at dette forholdet kunne tillegges særlig vekt. Domfelte var i ferd med å avslutte sitt hovedfagstudium ved Universitetet. Flertallet la vekt på hans langvarige psykiske problemer i form av depresjoner og misbruk av alkohol og hans gjeldsproblemer, men fant at disse omstendighetene samlet sett ikke var av en slik karakter at utgangspunktet om ubetinget fengsel burde fravikes. Soningen av en helt kortvarig fengselsstraff ville ikke stille seg hindrende i veien for en ytterligere rehabilitering i dette tilfellet.

Annenvoterende stemte for at anken skulle forkastes. Etter hans syn hadde det vært å foretrekke om Høyesterett hadde unnlatt å konkretisere en ny veiledende beløpsgrense. Selv om man la en slik beløpsgrense til grunn som utgangspunkt for vurderingen, fant annenvoterende at det var grunnlag for å anvende samfunnsstraff. Han viste til domfeltes langvarige personlige og økonomiske problemer, og til den positive utvikling han nå var inne i.

Les avgjørelsne i sin helhet

Til toppen