Spørsmål om opphør av næringsvirksomhet og rett til fremføring av underskudd

15.12.2006, HR-2006-02108-A, (sak nr. 2006/656) sivil sak, anke

Skatteloven av 1911 § 53 første ledd første og fjerde punktum

Grenseveien 10 AS (advokat Harald Willumsen) mot staten v/Akershus fylkesskattekontor (advokat Tore Skar)

Rt-2006-1649

Dommere: Oftedal Broch, Endersen, Bruzelius, Gussgard, Schei

Christ. Engebretsen AS – nå Grenseveien 10 AS – var engrosbedrift innen malingprodukter. Ut over i 1990-årene kom engros aktiviteten innen bransjen under sterkt press på grunn av kjededannelser i detaljistleddet. I 1997 mente styret at fortsatt drift medførte for stor risiko, og besluttet å selge.

Tanken var å få solgt virksomheten og den spesialtilpassete bygningen der virksomheten foregikk, samlet. Dette lyktes ikke. Resultatet var at bare virksomheten – inkludert retten til firmanavnet Christ. Engebretsen AS – ble solgt, men det ble samtidig inngått en langsiktig avtale om at kjøperen leiet bygningen med omkringliggende tomt. Selgende selskap skiftet navn til Grenseveien 10 AS. Først 2 ½ år senere ble bygning og tomt – med påheftet leieavtale – solgt til en eiendomsinvestor.

I forbindelse med salget av virksomheten ble det oppdaget en manko i varebeholdningen, som medførte nedskrivning av verdien av lageret med 34 millioner kroner. Dette førte til et ligningsmessig underskudd i selskapet for salgsåret 1998 på 26 millioner kroner. Da bygningen og tomten ble solgt i desember 2000, ble det oppnådd en fortjeneste på noenlunde tilsvarende beløp.

Etter skatteloven av 1911 § 53 første ledd første punktum kunne underskudd fremføres i 10 år. Regelen følger nå av skatteloven av 1999 § 14-6, men uten lengstefrist. Etter § 53 første ledd fjerde punktum falt imidlertid fremføringsretten bort ”når den skattepliktige nedlegger eller på annen måte opphører med næringen, derunder når han overdrar den til andre”. Også denne regelen ble overført til ny skattelov, men er senere opphevet.

Ligningsmyndighetene nektet å tillate fremføring av underskuddet med den begrunnelse at grossistvirksomheten var solgt og virksomheten opphørt. Selger drev deretter utleie og videreutvikling av den faste eiendommen. Ligningsmyndighetene så dette som en ny virksomhet. Saken ble brakt inn for domstolene. Staten fikk medhold både i Indre Follo tingrett og i Borgarting lagmannsrett. Tingretten og en dommer i lagmannsretten sluttet seg til ligningsmyndighetenes syn. Flertallet i lagmannsretten mente at selger måtte tilstås en rimelig avviklingsfrist for totalvirksomheten, men her var det gått for lang tid.

Høyesterett var enig i det utgangspunkt som lagmannsrettens flertall tok, men kom til at fremføringsretten var i behold. Det hadde hele tiden vært selgers ønske å avvikle både grossistvirksomheten og eiendommen. Salgsaktiviteten vedrørende bygning og tomt hadde pågått kontinuerlig etter at salget av grossistvirksomheten var brakt i orden. Mye av tidsbruken berodde på eksterne forhold, som ikke kunne bebreides selger. Lovgrunnen for å avskjære fremføringsretten var å hindre misbruk ved å overføre underskuddet til andre skattesubjekter. Dette var ikke situasjonen her. Etter dette var det ikke grunnlag for et restriktivt syn på avviklingstiden. Også bedriftsøkonomiske hensyn for å oppnå en forsvarlig salgssum måtte kunne spille inn. Etter dette ble ligningen for de berørte år opphevet.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen