Erstatningsansvar ved for sen behandling av søknad om uførepensjon

28.11.2006, HR-2006-02007-A, (sak nr. 2006/923) sivil sak, anke

Skadeserstatningsloven § 2-1

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Henning Nordtvedt) mot A (advokat Erik Johnsrud)

Rt-2006-1519

Dommere: Matningsdal, Bruzelius, Rieber-Mohn, Oftedal Broch, Gussgard

Høsten 2001 etablerte Statoil en støtteordning for tidligere dykkere som har utført dykkeroppdrag på norsk sokkel i Nordsjøen. Vilkår for støtte var at dykkeren hadde fått redusert arbeids- og ervervsevne som følge av dykking før 1990.

A ble omfattet av denne ordningen, og søkte om støtte. Den 9. april 2002 erklærte fastlegen ham varig arbeidsufør. Helsesertifikatet ble dermed ikke fornyet. Dette medførte at dersom fylkestrygdekontoret traff vedtak om 100 % uførepensjon, og dette skjedde innen siste møte i den nemnden som Statoil hadde opprettet for å behandle kravene, ville A motta en støtte på 750 000 kroner. I motsatt fall ville han bli tilkjent 315 619 kroner.

A henvendte seg 9. april til X trygdekontor og leverte søknad om uførepensjon. Han forklarte behovet for rask saksbehandling, men saksbehandleren var ikke innstilt på å prioritere hans sak. Siste møte i den nevnte nemnden skulle være søndag 26. mai, slik at vedtaket måtte foreligge senest 24. mai.

Da fristen nærmet seg, kontaktet Nordsjødykkeralliansen den 14. mai trygdesjefen og redegjorde for at saken burde prioriteres. Trygdesjefen lovet å gjøre maksimalt for å ivareta As interesser. Han kontaktet samme dag den saksbehandleren som hadde mottatt søknaden og gjorde ham kjent med dette løftet. Den 22. mai kontaktet Nordsjødykkeralliansen trygdesjefen på ny, og trygdesjefen gjentok løftet. Trygdesjefen kontaktet samme dag vedkommende saksbehandler på ny. Ved begge anledninger unnlot han å opplyse at det var en kollega som behandlet saken. Han kontaktet heller ikke kollegaen og opplyste om behovet for rask behandling. Dette førte til at vedtaket ikke ble truffet tidsnok til at A kunne bli tilkjent støtte basert på 100 % uførhet.

A saksøkte staten med krav om erstatning av mellomlegget – 434 381 kroner. Tingretten tok ikke kravet til følge, mens As anke til Gulating lagmannsrett førte fram. Statens anke til Høyesterett ble henvist for så vidt gjaldt anken over rettsanvendelsen.

Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Det ble bl.a. understreket at det er god forvaltningsskikk å ta hensyn til at det foreligger særlige grunner som tilsier at en sak prioriteres, med mindre det vil ha uheldige konsekvenser for fremdriften av andre saker. Denne reservasjonen var ikke aktuell, idet det var tale om en kurant sak. As forventning om prioritering ble ytterligere forsterket ved de løftene som trygdesjefen gav. På denne bakgrunn kom Høyesterett til at den aktuelle saksbehandleren ved sine fortielser hadde utvist klar uaktsomhet. Det var derfor ikke nødvendig å gå inn på om staten kunne påberope seg en mild aktsomhetsnorm for servicevirksomhet mv. – noe som stod sentralt under partenes prosedyre.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen