Fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon

Høyesteretts dom 20.04.2007, HR-2007-00732-A, (sak nr. 2006/1834), sivil sak, anke
Barneloven § 4-20
X kommune (advokat Mette Yvonne Larsen) mot A (advokat Venil Katharina Thiis) og B (advokat Arve Opdahl)

Rt-2007-561

Dommere: Coward, Stang Lund, Tønder, Skoghøy, Gjølstad

Høyesterett opprettholdt enstemmig fylkesnemndas vedtak om å frata foreldrene foreldreansvaret for en nå ni år gammel gutt og gi samtykke til adopsjon av ham. Dette var en stadfestelse av tingrettens dom, mens lagmannsretten var kommet til motsatt resultat.

 

Det sentrale spørsmålet var om vilkåret i barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav b – at ”adopsjon vil være til barnets beste” – var oppfylt.

 

Forholdet mellom generelle erfaringer om barnets beste – blant annet fra barnepsykologisk eller barnepsykiatrisk forskning – og spesielle hensyn er drøftet i flere høyesterettsavgjørelser. Den sakkyndige for Høyesterett i denne saken uttrykte som en generell erfaring at fosterhjemsforhold ikke er å foretrekke når det gjelder langvarig plassering av barn som er kommet til fosterhjemmet før de har etablert tilknytning til noen biologisk forelder; her er adopsjon det beste for barnets utvikling. Høyesterett uttalte at en slik generell, men nyansert, erfaring må veie tungt, likevel slik at individuelle momenter – som kan tale mot eller for adopsjon – må vurderes opp mot de generelle erfaringene. Høyesterett mente videre at det neppe kan utledes mer av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol enn at adopsjon krever særlig tungtveiende grunner.

 

Etter adopsjon får ikke de biologiske foreldrene lenger noe rettslig krav på samvær. Med henvisning til en drøftelse i St.meld. nr. 40 for 2001–2002 anførte den biologiske moren at samtykke til adopsjon ikke kan gis når det, som her, er ønskelig med samvær med biologiske foreldre. Høyesterett uttalte at verken lovens ordlyd eller høyesterettspraksis taler for at adopsjon er utelukket i slike tilfeller; spørsmålet om samvær må inngå i en helhetsvurdering av barnets beste.

 

I den konkrete saken hadde guttens første levemåneder vært meget vanskelige. Han ble født syv uker for tidlig, ble fem måneder gammel innlagt på sykehus med hjerneblødning, foreldrene var rusmisbrukere, og det var mistanke om barnemishandling. Guttens sårbarhet og behov for trygghet talte for at han ble adoptert av fosterforeldrene, som ble utelukkende positivt omtalt av sakkyndige og rettsinstanser. Høyesterett så det ikke som tvilsomt at de ville være åpne for samvær med biologisk familie også etter en adopsjon.

 

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen