Regress mellom forsikringsselskap

Høyesteretts dom 10.12.2007, HR-2007-02074-A, (sak nr. 2007/974), sivil sak, anke
If Skadeforsikring NUF og Grev Wedels Plass 9 ANS (advokat Gustav Johan Selmer) mot Gjensidige Forsikring (advokat Jardar Aas)

Rt-2007-1768

Dommere: Sverdrup, Tønder, Flock, Stabel, Tjomsland

Saken gjaldt regress mellom forsikringsselskaper. Spørsmål om byggherren kan gjøre krav gjeldende direkte mot underentreprenøren for tap som har sin årsak i feil fra underentreprenørens side, jf. NS 3431 punkt 43, jf. punktene 37 og 38 annet ledd.

Grev Wedels Plass 9 ANS eier eiendommen med samme adresse i Oslo. Gårdselskapet inngikk i 2000 en avtale med Veidekke ASA som totalentreprenør, om påbygg av en ny syvende etasje, samt montering av et sprinkleranlegg i byggets sjette etasje. Norsk standard 3431 om totalentrepriser var en del av avtalen mellom partene. Under rehabiliteringen skjedde det en vannskade da sprinkleranlegget etter monteringen ble belastet med normalt vanntrykk. Store mengder vann rant nedover fra sjette etasje og forårsaket betydelige skader på bygningen. Skaden skyldtes uaktsomhet fra rørleggerfirmaet Sør VVS, som hadde oppdraget med rørarbeidene som underentreprenør for Veidekke.

Grev Wedels Plass 9 var forsikret i If Skadeforsikring NUF, og til erstatning for skadene har If utbetalt gårdselskapet 2 810 268 kroner. Grev Wedels Plass 9 og gårdselskapets forsikringsselskap, If, fremmet krav mot Gjensidige Forsikring, hvor underentreprenøren Sør VVS hadde sin ansvarsforsikring. Sør VVS ble senere slått konkurs. Gjensidige aksepterte ikke kravet og gjorde gjeldende at byggherren og If ikke hadde adgang til å fremme krav direkte mot underentreprenøren.

Både tingretten og lagmannsretten fant at bestemmelsen om direktekrav i NS 3431 punkt 43 stengte for adgangen til å fremme krav mot underentreprenøren i dette tilfellet.

Høyesterett kom til samme resultat. Høyesterett fant at NS 3431 punkt 43 måtte forstås slik at adgangen til å fremme krav direkte mot underentreprenøren var uttømmende regulert for de mangelskrav som var omtalt i bestemmelsen. Det forhold at mangelen var utbedret for byggherrens regning før overleveringen av totalentreprisen, fratok ikke erstatningskravet karakter av å være et ”mangelskrav” i dette tilfellet. Også vilkåret om at det dreide seg om et krav som ”totalentreprenøren har mot sine underentreprenører”, var oppfylt, da standardens punkt 43 måtte forstås slik at det avgjørende var om totalentreprenøren hadde hatt et krav mot underentreprenøren, dersom byggherren hadde gjort mangelskravet gjeldende mot totalleverandøren. Slik forholdet ellers lå an i saken, var byggherrens adgang til å fremme direktekrav mot underentreprenøren dermed stengt. Det var da ikke aktuelt å gå inn på de ankende parters subsidiære anførsel om direktekravsrett basert på ulovfestede regler.

Les hele avgjørelsen

Til toppen