Verdsettelsesprinsipp ved eiendomsskattetakst

Høyesteretts dom 8.2.2007, HR-2007-00271-A, (sak nr. 2006/790), sivil sak, anke
Byskatteloven 18. august 1911 nr. 9 §§ 4 og 5, jf. eiendomsskatteloven § 33 annet ledd
Narvik kommune (advokat Caroline Lund) mot Luossavaara-Kiirunavaara AB (LKAB) (advokat Elin Sætre Løfsgaard)

Rt-2007-149

Dommere: Øie, Endresen, Stang Lund, Rieber-Mohn, Tjomsland

Saken gjaldt spørsmålet om hvilket verdsettelsesprinsipp som skal benyttes ved fastsettelse av eiendomsskattetakst for utskipningsanlegget til Luossavaara-Kiirunavaara AB (LKAB) i Narvik.

LKAB er et internasjonalt mineralkonsern som blant annet utvinner, foredler og leverer jernmalmprodukter. Tre fjerdedeler av den malmen som LKAB eksporterer, blir skipet fra LKABs anlegg i Narvik. LKAB betaler eiendomsskatt til Narvik kommune. Takstutvalget, overtakstutvalget og de tidligere rettsinstanser bygget alle på at substansprinsippet skulle legges til grunn for takseringen. Ved verdsettelse etter substansverdien tas det utgangspunkt i den tekniske verdien, dvs. gjenanskaffelsesverdien med fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet.

Verdsettelsen skal bygge på anleggets objektive omsetningsverdi, jf. byskatteloven § 5 og en omfattende rettspraksis. Som hovedregel anvendes substansverdien, men unntaksvis kan avkastningsverdien anvendes. Høyesterett uttalte at høyesterettspraksis må oppfattes slik at unntaksregelen som åpner for å bygge på avkastningsverdien, både inneholder en bevisregel og en materiell regel: For at avkastningsverdien skal kunne komme i betraktning, må verdien kunne beregnes med en rimelig grad av sikkerhet. Dessuten må det være en klar forskjell mellom substansverdien og avkastningsverdien før avkastningsverdien skal legges til grunn.

Høyesterett fant at grunnarealer skal verdsettes etter de samme prinsipper som resten av et anlegg – hovedregelen om beregning etter substansverdien gjelder også her. Ved beregningen av grunnarealenes objektive omsetningsverdi kan man ikke uten videre legge tomteprisen i distriktet til grunn. Dersom tomten er opparbeidet på en slik måte at det øker verdien for en bedrift som har behov for et tilsvarende anlegg, må det tas hensyn også til det. Samtidig må det gjøres fradrag for slit, elde og utidmessighet.

Videre ble det uttalt at unntaket som åpner for å bygge på avkastningsverdien, i prinsippet også kommer til anvendelse på infrastrukturanlegg som er en nødvendig forutsetning for annen virksomhet. Men anleggets karakter vil kunne ha vesentlig betydning ved spørsmålet om unntaksregelen kommer til anvendelse.

Et flertall på tre dommere viste til at det ville være svært vanskelig å skulle fastsette en avkastningsverdi av LKABs anlegg i Narvik. Anlegget er opparbeidet spesielt for LKABs virksomhet og har helt siden 1903 vært en inkludert og helt nødvendig del av LKABs produksjon og levering av jernmalm, men genererer ikke egne inntekter. I et slikt tilfelle må man etter flertallets syn ta utgangspunkt i en fordeling av den samlede avkastning av de anlegg som er knyttet til den aktuelle produksjon og er nødvendige for selskapets samlede inntjening. LKAB ble ikke gitt medhold i at de strenge kriteriene for å legge avkastningsverdien til grunn var oppfylt.

Mindretallet – dommerne Stang Lund og Endresen – , som kom til samme resultat som flertallet, fant at det for et anlegg som utgjør en ren støttefunksjon for den produksjon som skjer i en annen kommune eller et annet land, ikke er anledning til å fastsette grunnlaget for eiendomsskatt til en avkastningsverdi som fremkommer ved at en andel av eierselskapets samlede produksjonsvirksomhet, allokeres til det anlegg som utgjør støttefunksjonen. En slik beregningsmåte ble ansett uforenlig med at eiendomsskatten er en objektskatt. Mindretallet fremhevet også at en taksering på grunnlag i en fordeling av den samlede inntjening, ikke hadde støtte i tidligere praksis. Endelig viste mindretallet til den selskapsrettslige omorganisering som nå er under gjennomføring, og som nødvendigvis vil måtte avklare Narvik anleggets objektive inntjeningsverdi isolert sett. I denne forbindelse ble fremhevet at den selskapsrettslige organisering ikke kan være avgjørende for et anleggs objektive verdi, slik denne skal fastsettes etter byskatteloven § 5.

Les avgjørelsen i sin helhet

 

Til toppen