Gyldigheten av forvaltningsvedtak

Høyesteretts dom 15.2.2007, HR-2007-00326-A, (sak nr. 2006/1362), sivil sak, anke
Plan- og bygningsloven § 7
Trallfa Forus IV AS (advokat Ulf-Einar Staalesen) mot staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Erlend Haaskjold)

Rt-2007-257

Dommere: Oftedal Broch, Endresen, Rieber-Mohn, Gussgard, Schei

Saken gjaldt gyldigheten av fylkesmannens omgjøring av dispensasjon fra reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 7, og dreiet seg om dispensasjon for å bygge et storsenter for sportsvarer mellom Stavanger og Sandnes, som i stor grad ville omfatte detaljsalg.

Dette var ikke et reguleringsformål ut fra ønske om å begrense privatbiltrafikk og beskytte detaljhandelen i bysentrene. Det kommunale utvalg for plansaker ga dispensasjon.

Etter plan- og bygningsloven § 7 er det et vilkår at det foreligger ”særlige grunner” for dispensasjon. Sakens første spørsmål var om dette vilkåret skal henføres under forvaltningens rettsanvendelse, som helt ut kan prøves av domstolene, eller som del av det frie skjønn, der domstolprøvingen er begrenset til legalitetskontroll. Høyesterett fant – som også de tidligere instanser hadde lagt til grunn – at vilkåret var del av det frie skjønn. I mangel av holdepunkter i lovens ordlyd og forarbeider, måtte reelle hensyn være avgjørende. Det ble lagt vekt på at ”særlige grunner” er et vagt og generelt begrep, og at de hensyn som veier inn er plan- og utbyggingsfaglige, som best kan vurderes av de kommunale planorganer. Den konkrete vurdering av hensynene for og mot dispensasjon vil falle sammen med om dispensasjon skal gis. Dette tilsier en samlet vurdering under det frie skjønn.

Sakens annet spørsmål gjaldt forvaltningsloven § 34 annet ledd tredje punktum, hvoretter fylkesmannen i klagesak over et kommunalt vedtak skal ”legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn”. Fylkesmannen, som hadde basert seg på at spørsmål om ”særlige grunner” var et rettsanvendelsesskjønn, hadde ikke nevnt § 34 i sitt vedtak. Dette alene kunne ikke medføre ugyldighet. Det avgjørende var om det kommunale vedtaket i tilstrekkelig grad var vektlagt. Fylkesmannen hadde vurdert kommunens grunner for å gi dispensasjon, og funnet at regionale og nasjonale planhensyn – trafikkavvikling og vern av bysentra – klart veiet tyngre. Det kunne etter dette ikke være tvil om at kravet i forvaltningsloven § 34 var oppfylt.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen