Spørsmålet om "skifte av tilhøva" har ført til at en eiendom ikke lenger kan nyttes til landbruksdrift

Høyesteretts dom 19.04.2007, HR-2007-00725-A, (sak nr. 2006/1841), sivil sak, anke
Odelsloven § 23 jf. § 1
Knut Magne Hauge og Monica Eide (Robert Neverdal) mot Anne Lid (advokat Pål H. Heldal)

Rt-2007-552

Dommere: Bruzelius, Lund, Stang Lund, Stabel, Schei

Saken gjaldt spørsmålet om ”skifte av tilhøva” har ført til at en eiendom ikke lenger kan nyttes til landbruksdrift, jf. odelsloven § 23 jf. § 1.

 

Knut Magnus Hauge og Monica Eide kjøpte i 2004 eiendommen ”Lid” i Lindås kommune fra Einar Lid. Eiendommen, som hadde vært i familien Lids eie siden 1860-tallet, har et samlet areal på om lag 140 dekar, hvorav 19 dekar er jordbruksareal og 113 dekar skogsareal, hvorav 18 dekar også er blitt klassifisert som beite.

 

På eiendommen finnes tre bolighus. Kjøperne overtok i 2002 våningshuset etter å ha bodd i det såkalte ”Biehuset” fra 2000. Selgeren, Einar Lid, bodde ved salget i Biehuset, og forbeholdt seg ved salget livsvarig bo- og disposisjonsrett til huset.

 

Ved salget var all landbruksdrift på Lid innstilt. Einar Lid, som hadde overtatt eiendommen i 1974, hadde opp gjennom årene prøvd flere former for drift uten at det hadde gitt nevnbare inntekter. En nabo slår siden 2001 gresset på 7 dekar av jordbruksarealet, resten er ikke egnet til maskindrift.

 

Einar Lids yngste datter reiste søksmål mot kjøperne med sikte på å løse eiendommen på odel. I stevningen krevde hun også odelstakst og avløsning av boretten. Tingretten som var satt med fagkyndige meddommere, frifant de saksøkte fordi eiendommen ikke lenger oppfylte vilkåret i odelsloven § 1 om at den må kunne nyttes til landbruksdrift. Lagmannsretten kom til motsatt resultat. Retten mente – under en viss tvil – at det var realistisk å forvente at noen ville drive landbruk på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for innsatsen. Det ble lagt til grunn at drift av eiendommen ville gi en årlig inntekt på noe mer enn 30 000 kroner, fordelt med 20 000 kroner fra utleie fra boliger og 10 000 kroner fra skogsdrift.

 

Høyesterett kom til at Lid ikke lenger fylte vilkåret i § 1 om at eiendommen kan nyttes til landbruksdrift. Det ble i samsvar med de tidligere instanser syn lagt til grunn at verken sauedrift, bærproduksjon eller fôrproduksjon ville gi noe overskudd. Utviklingen for mindre bruk med slike naturgitte forhold som Lid, vil neppe føre til at driften vil bli lønnsom i et lengre tidsperspektiv. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at drift av skogen ville kunne gi et årlig overskudd på om lag 10 000 kroner. Høyesterett fant det vanskelig å se at det var grunnlag for en høyere inntekt fra skogen, tvert imot var det opplysninger i saken som tydet på at overskuddet kunne bli mindre.

 

To tredjedeler av den inntekten som lagmannsretten hadde regnet med, kom fra utleie av boliger på Lid og måtte ses som tilleggsinntekter. Utleieinntekter av et slikt omfang kunne ikke medføre at eiendommen fremdeles var å anse som landbrukseiendom, når inntekten fra skogen ikke var større enn maksimalt 10 000 kroner.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen