Avtale om veirett

Høyesteretts dom 24.04.2007, HR-2007-00751-A, (sak nr. 2006/1634), sivil sak, anke
Carl Otto Løvenskiold (advokat Fabian Stang) mot Gunnvor Marie Greni (advokat Joakim Marstrander)

Rt-2007-604

Dommere: Rieber-Mohn, Zimmer, Tønder, Skoghøy, Lund

Saken gjaldt en avtale om veirett. Spørsmålet var om veiretten, som under trussel om ekspropriasjon ble avtalt for bruk av eiendommen som bosted og til jordbruk, gjelder uendret når eiendommen etter hvert brukes bare til fritidsformål.

 

Småbruket Heggelia i Nordmarka hadde i flere generasjoner vært et husmannsbruk under Løvenskiold. Etter at ekspropriasjon til fordel for bruker ble vedtatt og skjønnsbegjæring fremsatt, jf. dagjeldende § 20 i jordloven av 1955, inngikk Løvenskiold avtale om salg av Heggelia til brukeren Gunvor Greni. Avtalen slo fast at veirett over Løvenskiolds eiendom bare omfattet trafikk ”med naturlig tilknytning til Heggelia som bosted og jordbruk”. Avtalen gjenga her ordlyden i det utkast til skjønnsforutsetninger som var vedlagt skjønnsbegjæringen.

 

Grenis erverv var konsesjonspliktig, men det ble gjort unntak fra konsesjonsplikten på vilkår av at hun bosatte seg på eiendommen innen ett år og drev jordbruk i minst fem år. Greni flyttet ikke til eiendommen og i 1996 ble hun av Landbruksdepartementet fritatt for boplikt og full driveplikt.

 

Etter den nye konsesjonsloven av 2003 ble eiendommen gjort konsesjonsfri, med den konsekvens at Heggelia kunne selges som fritidseiendom til markedspris. Den ble annonsert med en prisantydning på 10 millioner kroner. Løvenskiold, som har forkjøpsrett, anførte da at eiendommen ikke har veirett hvis den skal brukes som feriebolig. Om dette spørsmålet ble det tvist.

 

Tingretten frifant Løvenskiold under henvisning til salgsavtalen og partenes forutsetninger, om at veiretten var begrenset til å gjelde Heggelia som fast bosted med driveplikt.

 

Lagmannsretten – dens flertall – kom til at eiendomsrett og veirett ville ha blitt ekspropriert om ikke avtalen var blitt inngått, og den nye eier måtte nyte godt av den verdistigning som samfunnsutviklingen og særlig endringen i konsesjonsreglene medførte for denne type eiendommer. Veiretten var en nødvendig del av eiendommen og måtte følge samme utvikling.

 

Mindretallet var enig med tingretten.

 

Høyesteretts flertall var enig med lagmannsrettens flertall og fant støtte for sitt synspunkt også i servituttlovens § 2, slik at ”tida og tilhøva” tilsa at veiretten ble gitt et nytt innhold når eiendommens bruksmåte var endret. Dersom en slik utøvelse av veiretten antas å komme i konflikt med friluftslivet, får de nødvendige tiltak iverksettes ved offentligrettslig lovgivning.

 

Mindretallet – kst. dommer Zimmer – fremhevet at veiretten innebærer en heftelse på Løvenskiolds eiendom og fant at det ikke var tilstrekkelige grunner til at endringer i Grenis rådighet over eiendommen som følge av opphevelse av bo- og konsesjonsplikten, skulle være avgjørende for innholdet av veiretten.

 

Les avgjørelsen i sin helhet

 

Til toppen