Prosessfullmektigens erstatningsansvar overfor klient

Høyesteretts dom, 07.05.02., HR-2007-00782-A, (sak nr. 2006/1851), sivil sak, anke, If Skadeförsäkring AB (publ) mot A

Rt-2007-925

Dommere: Rieber-Mohn, Utgård, Indreberg, Stabel og Schei

Saken gjaldt klients krav om erstatning for advokats uaktsomme fristoversittelse i en skattesak. Sakens tvistetema var om det forelå årsakssammenheng mellom advokatens forsømmelse og det tap klienten hevdet å ha lidt ved at anken ikke ble rettidig fremmet. Høyesterett måtte prejudisielt ta stilling til om man ville ha kommet til et annet resultat enn de foregående instanser i det materielle skattespørsmålet dersom anken var blitt tatt under realitetsbehandling av Høyesterett i 2004.

 

Det skatterettslige tvistetema var om tvangssalget av As boligeiendom i 1998, som innbrakte en gevinst på ca. 4 millioner kroner, medførte skatteplikt for gevinsten. A hadde kjøpt boligen i 1995. Han flyttet den gang inn i huset og bodde der til han ble pågrepet og fengslet for omfattende vinningskriminalitet i oktober 1996. I januar 1997 tok politiet beslag i boligen, og denne ble plombert. Plomberingen ble opprettholdt til tvangssalget var gjennomført. I 1998 ble A dømt til 6 års fengsel primært for vinningsforbrytelser av stort omfang fra 1992 til han ble pågrepet. Det samlede utbytte ble anslått til ca. 16 millioner kroner.

 

Det var på det rene at A som følge av de straffeprosessuelle tvangsmidler ikke oppfylte kravet til botid i § 43 annet ledds bokstav d første punktum i skatteloven av 1911. Han hadde ikke bodd i boligen i minst ett av de siste to år før realisasjonen.

 

Ved ligningsmyndighetens behandling i 2000 av spørsmålet om gevinstbeskatning ble brukshindringen for A ikke ansett som botid etter unntaksbestemmelsen i den nevnte bestemmelse i skatteloven av 1911 fjerde punktum.

 

A reiste da sak mot staten v/Oslo ligningskontor for å få kjent ligningsnemndas vedtak ugyldig, men staten ble frifunnet. Lagmannsretten stadfestet tingrettens dom. Anken over lagmannsrettens dom ble avvist av Høyesterett 20. april 2004 som for sent fremsatt.

 

A reiste da sak mot If Skadeförsäkring AB, der firmaet til advokaten som hadde oversittet ankefristen, var ansvarsforsikret.

 

Tingretten frifant forsikringsselskapet under henvisning til at Høyesterett sannsynligvis ville ha stadfestet lagmannsrettens dom i skattesaken.

 

Lagmannsretten kom til motsatt resultat og idømte ansvar for selskapet. Lagmannsretten la til grunn at realisasjonsgevinsten ved boligsalget ikke var skattepliktig. Derved hadde den uaktsomme fristoversittelsen medført tap for A.

 

Høyesterett kom til samme resultat som tingretten og frifant forsikringsselskapet. Høyesterett fant, med støtte i forarbeidene, at et fengselsopphold måtte anses som en relevant brukshindring etter unntaksbestemmelsen i skatteloven av 1911 § 43 annet ledd bokstav d fjerde punktum. Bestemmelsen er videreført uendret i gjeldende skattelov av 1999 § 9-3 annet ledd bokstav b.

 

Men A ble ikke ansett å oppfylle kravet til god tro med hensyn til brukshindringens inntreden. Som følge av den omfattende kriminelle virksomhet han hadde drevet med og fortsatt drev med da boligen ble ervervet, burde han forstått at det var en nærliggende mulighet for at straffeprosessuelle tvangsmidler kunne bli iverksatt og derved hindre ham i å bruke boligen. Det ble ikke ansett nødvendig at A burde ha kjent til selve den konkrete brukshindringen som i denne saken ble avgjørende for at kravet til botid ikke ble oppfylt, nemlig beslaget i form av plombering av boligen.

 

Les avgjørelsen i sin helhet

 

 

Til toppen