Straffutmåling ved fartsovertredelse

Høyesteretts dom 4.1.2007, HR-2006-00017-A, (sak nr. 2006/1596), straffesak, anke
Vegtrafikkloven §§ 5, 31 og 33
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Arild Oma)

Rt-2007-13

Dommere: Øie, Bruzelius, Tjomsland, Matningsdal, Gjølstad

Saken gjaldt straffutmåling for fartsovertredelse. Det sentrale spørsmålet var om det loggførte resultatet av en hastighetsmåling som var gjort med en laser fartsmåler, skulle legges til grunn.

Under en stasjonær trafikkontroll med laser fartsmåler ble det loggført at A hadde kjørte i en fart av 94 km/t i en sone hvor fartsgrensen var 60 km/t. A erkjente straffeskyld for å ha kjørt for fort, men bestred at farten var høyere enn rundt 80 km/t.

Både tingretten og lagmannsretten hadde ved straffutmålingen lagt det loggførte måleresultatet til grunn. A anket til Høyesterett over straffutmålingen og anførte at politiet ved målingen hadde begått instruksbrudd som måtte føre til at det loggførte måleresultatet ikke kunne bygges på. Politibetjenten som foretok kontrollen, hadde ikke signert for at det resultatet var etterkontrollert mot måleapparatets data, og A hadde ikke blitt forevist resultatet i displayet på fartsmåleren.

Høyesterett har tidligere lagt til grunn at det ved spørsmålet om det har skjedd feil ved gjennomføringen av lasermålinger, gjelder beviskrav som går ut over kravet om at rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode, jf. senest Rt. 2004 side 862. Slike feil var ikke påberopt i den aktuelle sak, hvor spørsmålet var om politiet ved loggføringen hadde begått instruksbrudd som kunne så tvil om hvorvidt det loggførte resultatet var det som faktisk ble målt. Begrunnelsen i avgjørelsen i Rt. 2004 side 862 er imidlertid generell og dekkende også for denne situasjonen, og etter Høyesteretts syn er det ikke naturlig å stille opp ulike beviskrav for de to typer av feil.

Siden A ikke hadde blitt forevist måleresultatet, var det særlig viktig å oppfylle instruksens krav om notoritet for at etterkontroll var gjennomført – både av rettssikkerhetsmessige hensyn og av hensyn til tilliten til at måleresultatet er riktig. Når dette ikke var gjort, kunne det ikke utelukkes at politibetjenten hadde unnlatt å etterkontrollere måleresultatet, for eksempel fordi han var blitt forstyrret under loggføringen. Dermed heftet det også en viss usikkerhet ved om det loggførte resultatet var det som faktisk ble målt. Med de strenge beviskrav som gjelder, fant Høyesterett derfor at måleresultatet ikke kunne legges til grunn ved straffutmålingen.

Les avgjørelsen i sin helhet

 

Til toppen