Legemsbeskadigelse

Høyesteretts dom 12.1.2007, HR-2007-00075-A, (sak nr. 2006/1696), straffesak, anke straffeloven § 229 første straffalternativ A (advokat Erik Keiserud) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tormod Haugnes)

Rt-2007-37

Dommere: Stabel, Stang Lund, Rieber-Mohn, Tønder, Lund

Saken gjaldt lagmannsrettens adgang til å legge vekt på alvorlige skadefølger i et tilfelle der lagretten hadde svart nei på tilleggsspørsmål om dette. Spørsmål om det generelt kan legges vekt på uforutseelige skadefølger ved straffutmålingen, jf. straffeloven § 43.

A ble satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 229 tredje straffalternativ etter en voldshandling på et utested. Han hadde, uten særlig foranledning, tilført fornærmede et hardt knyttneveslag, som førte til at denne slo hodet mot en stolpe og blødde fra munnen. Etter en stund fulgte han etter fornærmede ut på toalettet, der denne sto for å vaske vekk blodet, og tilførte ham et nytt hardt knyttneveslag med den følge at han mistet bevisstheten og falt i gulvet. I tingretten ble han dømt for overtredelse av § 228 annet ledd annet straffalternativ. Både han og påtalemyndigheten anket til lagmannsretten, der han ble dømt etter § 229 første straffalternativ til en straff av fengsel i sju måneder. Domfellelsen skjedde etter at lagretten hadde svart nei på et tilleggsspørsmål om legemsbeskadigelsen hadde voldt sykdom eller arbeidsudyktighet som varte mer enn to uker. Ved straffutmålingen la lagmannsretten i skjerpende retning vekt på at fornærmede som en uforsettlig følge av handlingen ble påført kraniebrudd og påfølgende hjerneskade, og at han som følge av dette blant annet ble sykmeldt i ett år.

Høyesterett kom til at lagmannsretten ikke kunne legge vekt på disse skadefølgene. Når lagretten hadde svart nei på tilleggsspørsmålet, og de juridiske dommerne ikke satte kjennelsen til side, måtte lagmannsretten legge kjennelsen til grunn ved straffutmålingen. Den kunne da ikke bygge på at domfelte kunne ha innsett muligheten for skadefølgene, jf. straffeloven § 43. Slik domsgrunnene var utformet, kunne det reises spørsmål om ikke lagmannsretten hadde gjort nettopp dette. Men lagmannsretten kunne heller ikke legge vekt på skadene som uforutseelige følger. Det må anses som det prinsipielt riktige at det ikke legges vekt på slike skadefølger. Dette er også i best overensstemmelse med prinsippet i straffeloven § 43.

Høyesterett kom til at straffen burde settes til fengsel i 120 dager.

Les avgjørelsen i sin helhet

 

Til toppen