Krav til rask saksbehandling

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 2.3.2007, HR-2007-00430-U, (sak nr. 2007/271), straffesak, kjæremål
Straffeloven § 39 f annet ledd, EMK artikkel 5 nr. 4
A (advokat Atle Helljesen) mot Den offentlige påtalemyndighet

Rt-2007-343

Dommere: Stabel, Gjølstad, Tønder

Spørsmål om avvisning av begjæring om prøveløslatelse fra forvaring direkte for domstolene når påtalemyndigheten ikke påskynder saken.

A, som sitter på forvaringsdom, fremmet 5. juli 2006 begjæring om prøveløslatelse etter straffeloven § 39 f annet ledd.

Da påtalemyndigheten ikke hadde fremmet saken, tok han ut stevning 9. januar 2007. Tingretten avviste saken, med henvisning til at slike saker skal fremmes av påtalemyndigheten. Lagmannsretten forkastet As kjæremål.

Høyesteretts kjæremålsutvalg slo fast at saker etter straffeloven § 39 f annet ledd skal fremmes raskt. Etter EMK artikkel 5. nr 4 skal saker om frihetsberøvelse fremmes – ”speedily” for en domstol. Kravet er meget strengt. Politiet hadde opplyst at saken neppe kan fremmes før i juni i år. Dette ville gi en behandlingstid på 11-12 måneder og ville være en klar konvensjonskrenkelse. Slik saken var opplyst for utvalget, var lite gjort i saken høsten 2006. Dette er i strid med § 39 f. En så lang periode uten at det var tatt skritt i saken, måtte også antas å være i strid med EMKs krav til rask behandling. Påtalemyndigheten måtte derfor, for å unngå ytterligere krenkelse, sørge for at saken fremmes raskere enn dette.

Utvalget oppfattet ikke artikkel 5. nr. 4 slik at den domfelte har rett til å gå direkte med domstolen med krav om prøveløslatelse. Vår ordning bygger på at slike krav fremmes av påtalemyndigheten og er avhengig av dennes medvirkning. Ordningen har gode grunner for seg, og er ikke i seg selv i strid med EMK. En direkte adgang til domstolen ville med nødvendighet forutsette en detaljert regulering av et slikt søksmål i forhold til straffeprosesslovens system, og det kunne derfor ikke innfortolkes en slik subsidiær søksmålsadgang. Heller ikke konvensjonsbrudd – som i denne saken – tilsa en slik adgang. EMK artikkel 13 gir den krenkede rett til et effektivt rettsmiddel – ”remedy”. Statene har stor frihet ved fastsettelsen, og en konstatering i premissene kan etter omstendighetene være tilstrekkelig. En direkte adgang til å gå til domstolene er ikke en hensiktsmessig ordning i saker som dette, og var derfor ikke aktuelt som rettsmiddel.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen