Forbud av lagmannsretten mot å referere fra forhandlingene

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 12.04.2007, HR-2007-00675-U, (sak nr. 2007/443), straffesak kjærmål
Domstolloven § 124 første ledd, EMK art. 6 nr. 1
Norsk Telegrambyrå

Rt-2007-521

Dommere: Skoghøy, Tjomsland, Endresen

Saken gjaldt kjæremål over forbud av lagmannsretten mot å referere fra forhandlingene om hvorvidt et lagrettemedlem i en straffesak var inhabil. Spørsmålet var om det var gitt tilstrekkelig begrunnelse for referatforbudet.

 

Under ankeforhandlingen i en straffesak for Borgarting lagmannsrett 1. mars 2007 – den såkalte Munch-saken – oppstod det spørsmål om ett av lagrettemedlemmene var inhabil. De forhold som utløste spørsmålet var vikarforhold hos statsadvokatembetet på 1 ½ år avsluttet i juli 1998, venninne med en saksbehandler ved statsadvokatembetet, samboer frem til 2001 med forfatteren av en bok om NOKAS-ranet, venninne med en ekssamboer av en venn av en av de tiltalte og en nå avdød bror av denne med tilknytning til narkotikamiljøet i Oslo-området. Etter at partene var forelagt spørsmålet, avsa lagmannsrettens kjennelse om at lagrettemedlemmet måtte anses inhabil. Under henvisning til domstolsloven § 129 ble det samtidig besluttet fullstendig referatforbud av forhandlingene om habilitetsspørsmålet.

 

Norsk Telegrambyrå (NTB) påkjærte referatforbudet. Det ble anført å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke hadde begrunnet sin avgjørelse om referatforbud utover en generell henvisning til domstolsloven § 129.

 

Kjæremålet ble tatt til følge, og lagmannsrettens kjennelse opphevet for så vidt gjaldt forbudet mot referat fra forhandlingene om habilitetsspørsmålet.

 

Kjæremålsutvalget viste innledningsvis til at det etter domstolsloven § 124 første ledd, EMK art. 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 1 er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at rettsforhandlingene, dersom det ikke foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak, skal være offentlige.

 

Som rettslig hjemmel for å gjøre unntak hadde lagmannsretten vist til domstolsloven § 129, men ikke angitt hvilket alternativ i bestemmelsen som begrunnet referatforbudet. Dette ble ansett som en saksbehandlingsfeil.

 

Etter straffeprosessloven § 52 skal kjennelser ”ha grunner”, og i samsvar med Den norske Dommerforening, Dommerne og mediene – håndbok om regelverk og god praksis for dommernes forhold til mediene, 2. utgave 2007, side 21, bør kjennelser om referatforbud inneholde en presis henvisning til den bestemmelse som gir hjemmel for forbudet. Det ble videre vist til de formål som ligger bak kravet om begrunnelse av rettsavgjørelser. Den omstendighet at de påberopte inhabilitetsgrunner var inntatt i kjennelsen uten at det var besluttet begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse av kjennelsen, tilsa også at referatforbudet ikke var basert på noen nærmere vurdering av lovens vilkår.

 

Les avgjørelsen i sin helhet

 

Til toppen