NOKAS-saken - straffutmåling

Høyesteretts dom 29.06.2007, HR-2007-01184-A, (sak nr. 2007/517), straffesak, anke,
Straffeloven § 268 andre og tredje ledd, jf. § 267 første og tredje ledd, jf. § 60a
Den offentlige påtalemyndighet (riksadvokat Tor-Aksel Busch) mot 1. A (advokat Øystein Storrvik), 2. B (advokat Morten Furuholmen), 3. C (advokat John Christian Elden), 4. D (advokat Harald Stabell), 5. E(advokat Marius O. Dietrichson), 6. F (advokat Trygve Staff), 7. G (advokat Knut Smedsrud), 8. H (advokat Erik Lea), 9. I (advokat Bent Endresen), 10. J (advokat Johnny Veum)

Rt-2007-1056

Dommere: Øie, Coward, Bruzelius, Matningsdal, Schei

Saken gjaldt utmåling av straff for tolv personer som var domfelt for grovt ran eller medvirkning til grovt ran av tellesentralen Norsk Kontantservice AS (NOKAS), jf. (for de flestes del) straffeloven § 268 andre og tredje ledd, jf. § 267 første og tredje ledd, jf. § 60a. Under ranet ble en politiførstebetjent drept. Saken reiste særlig spørsmål om straffenivå og om betydningen for straffutmålingen av dødsfølgen, av at ranet ble begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe og av tilståelser som kommer sent. For noen av de domfelte reiste den dessuten spørsmål om bruk av forvaring. Saken gjaldt videre utmåling av straff for en av de domfelte – C – for grovt ran eller medvirkning til grovt ran av Postens Brevsenter.

Det forhold som etter Høyesteretts syn veide tyngst ved straffutmålingen, var at ranerne – tungt bevæpnet – tok kontroll over et område midt i Stavanger sentrum hvor det befant seg mange mennesker, og der utløste en rekke skudd, slik at en polititjenestemann ble drept og mange andre menneskers liv ble satt i fare.

Alle de domfelte hadde hatt oppgaver i et felles opplegg og måtte – så langt de nødvendige skyldkrav var oppfylt – sammen bære ansvar for fellesskapets handlinger. For eksempel måtte alle de av ranerne som kunne ha innsett muligheten av dødsfølgen – alle bortsett fra to - ta et medansvar for at politiførstebetjenten ble drept. De måtte også ta et fellesansvar for de øvrige farlige situasjoner som oppsto. Dette innebar imidlertid ikke at straffen måtte bli den samme for dem alle, uansett hvilke følger de hadde forårsaket og hvilke farlige situasjoner de hadde skapt. Særlig måtte B, som forsettlig skjøt mot politiførstebetjenten, få et merkbart tillegg i straffen selv om han ikke var dømt for å ha utvist forsett i forhold til dødsfølgen.

De elleve som straffeloven § 60a om deltakelse i forbrytelse begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe kom til anvendelse for – alle bortsett fra én – fikk et vesentlig tillegg i straffen, men tillegget varierte etter hvilken tilknytning den enkelte hadde hatt til den organiserte kriminelle gruppe.

Høyesterett viste til at hensynet til de fornærmede og til en viss grad verdien av å ta ansvar for de handlinger en har begått, kan begrunne strafferabatt også for tilståelser som kom sent. Men tilståelser som noen av ranerne kom med i tiden etter at de var dømt i tingretten, kunne ikke tillegges særlig vekt.

Kodeksen i miljøet gikk ut på ikke å gi opplysninger til politiet – særlig ikke om andres forhold. Det var en åpenbar belastning å bryte kodeksen. Samtidig kan det være av stor generell betydning nettopp i saker som NOKAS-saken at politiet får opplysninger. Det tilsa etter Høyesteretts mening en betydelig strafferabatt for dem som hadde gitt opplysninger av ikke uvesentlig betydning.

Dommerne Coward og Bruzelius stemte mot å idømme B forvaring. Dommer Coward stemte også mot å idømme E forvaring.

For ti av de domfelte innebar Høyesteretts dom en skjerpelse av straffen sammenlignet med lagmannsrettens dom.

Les avgjørelsen i sin helhet

 

Til toppen