Gyldigheten av vedtak om tidsbegrensede tilbakekall av tillatelser til erverv av fiskefartøy

Høyesteretts dom 10.9.2007, HR-2007-01555-A, (sak nr. 2007/11), sivil sak, anke
Saltvannsfiskeloven § 11 tredje ledd
Ospa Rederi KS og Inge Olav Sætevik (advokat Svein-Dag Karlstad) mot staten v/Fiskeri- og kystdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Anders Blakstvedt)

Rt-2007-1217

Dommere: Skoghøy, Endresen, Utgård, Stabel, Tjomsland

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om tidsbegrensede tilbakekall av tillatelser til erverv av fiskefartøy og vedtak om inndragning av fangst. Spørsmålene var om inndragning av fangst etter saltvannsfiskeloven § 11 tredje ledd skal anses som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6, og om uskyldspresumsjonen i artikkel 6 nr. 2 stiller krav til bevisets styrke for å ilegge en sanksjon som har karakter av straff.

I medhold av deltakerloven § 11 andre ledd bokstav e, jf. tredje ledd traff Fiskeridirektoratet i oktober 2003 overfor Inge Olav Sætevik som eier av fiskefartøyet Meholmen og overfor Ospa Rederi KS som eier av fiskefartøyet Svebas, vedtak om tilbakekall av ervervstillatelsene for disse fartøyene for perioden 27. oktober–31. desember 2003. Grunnlaget for vedtakene var at Svebas i strid med forskrift 21. desember 2002 om regulering av fisket etter makrell i 2003 § 23 første ledd hadde overført fangst til Meholmen. Ved vedtak av Fiskeridirektoratet i september 2003 ble denne fangsten i medhold av saltvannsfiskeloven § 11 tredje ledd inndratt. Rederne påklaget vedtakene til Fiskeridepartementet, som ved vedtak 16. april 2004 ikke tok klagene til følge.

Både for inndragningsvedtaket og for vedtakene om tidsbegrenset tilbakekall av ervervstillatelsene la departementet til grunn at det var tilstrekkelig med ”klar sannsynlighetsovervekt” for det forhold som dannet grunnlag for vedtakene. Sætevik og Ospa Rederi KS gikk til søksmål mot staten v/Fiskeri- og kystdepartementet om gyldigheten av vedtakene og med krav om erstatning. De gjorde gjeldende at vedtakene bygde på uriktig faktum. Tingretten og lagmannsretten frifant staten, og anke til Høyesterett førte ikke frem.

Høyesterett kom enstemmig til at inndragning av fangst etter saltvannsfiskeloven § 11 tredje ledd ikke er straff etter EMK artikkel 6. Når Høyesterett kom til dette, ble hovedvekten lagt på at inndragning etter denne bestemmelse blir besluttet av fiskeriforvaltningen på objektivt grunnlag og ikke har noe pønalt formål. Formålet med inndragningen er å frata den som har fanget eller ervervet fisk ulovlig, verdien av det ulovlig fangede eller ervervede fiskeparti, og i tråd med dette bestemmer § 11 tredje ledd at verdien av fangsten tilfaller vedkommende salgsorganisasjon.

Når det gjaldt de tidsbegrensede tilbakekall av ervervstillatelsene, var partene enige om at vedtakene måtte anses som straff etter EMK artikkel 6. Under henvisning til Rt. 2004 side 1500 sluttet Høyesterett seg til dette. I likheten med tingretten og lagmannsretten kom Høyesterett også enstemmig til at det var tilstrekkelig at det forelå klar sannsynlighetsovervekt for det forhold som dannet grunnlaget for vedtakene, men det var dissens om begrunnelsen.

Flertallet (Skoghøy, Stabel og Tjomsland) mente at uskyldspresumsjonen i artikkel 6 nr. 2 stiller et beviskrav, som går ut på at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Under henvisning til uttalelse i EMDs storkammerdom 23. november 2006 i saken Jussila mot Finland la imidlertid flertallet til grunn at de rettssikkerhetsgarantier som artikkel 6 sikrer i straffesaker, ikke kan håndheves like strengt for sanksjoner som faller utenfor den tradisjonelle strafferett, men som likevel blir betraktet som straff etter artikkel 6. Avhengig av hvor inngripende en forvaltningssanksjon er, vil kvalifisert sannsynlighetsovervekt etter omstendighetene kunne tilfredsstille beviskravet i artikkel 6 nr. 2.

Mindretallet (Endresen og Utgård) fant at uskyldspresumpsjonen må sees som et element i det krav til rettferdig rettergang som følger av artikkel 6 nr. 1. Domstolen kan med dette utgangspunkt prøve om et fastsatt eller praktisert beviskrav innebærer en krenkelse av konvensjonen. Derimot fant mindretallet ikke at 6 nr. 2 oppstiller et nærmere utformet beviskrav; bestemmelsen ble ansett å relatere seg til tilgrensende spørsmål.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen