Grovt bedrageri i Finance Credit

Høyesteretts dom 28.11.2007, HR-2007-01995-A, (sak nr. 2007/760), straffesak, anke
Straffeloven § 59 andre ledd
A (advokat Harald Stabell) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Morten Eriksen)

Rt-2007-1677

Dommere: Matningsdal, Sverdrup, Tønder, Coward, Gjølstad

I Finance Credit-saken er A dømt for 11 grove bedragerier for en samlet sum av 1,4 til 1,5 milliarder kroner, tre tilfeller av dokumentfalsk og fire forbrytelser mot regnskapsloven § 8-5 første ledd andre straffalternativ. Det endelige tapet for kreditorene er anslått til minst én milliard kroner.

A ble både i tingretten og lagmannsretten idømt en straff av fengsel i sju år – noe som innebar at han ble innrømmet en ”tilståelsesrabatt” på to år fra lovens lengstestraff på ni år. Hans anke til Høyesterett over fengselsstraffens lengde ble forkastet.

Høyesterett viste til at tilståelsen utelukkende hadde hatt prosessøkonomisk betydning. I slike tilfeller varierer det betydelig hvor stor ”tilståelsesrabatten” skal være. I økonomiske straffesaker kan en siktets samarbeid med politiet ha betydelig prosessøkonomisk betydning – noe som etter omstendighetene kan tilsi et betydelig fradrag i straffen. I denne saken hadde As samarbeid, i tillegg til at hans egen straffesak kunne gjennomføres på noen få dager, bidratt til at saken mot den medsiktede kunne komme opp på et langt tidligere tidspunkt enn hva som ellers ville ha vært tilfellet. Selv om samarbeid i forhold til iretteføringen av medsiktedes saker ikke omfattes av straffeloven § 59 andre ledd, måtte det også tas hensyn til dette ved straffutmålingen.

Betydningen av As samarbeid måtte imidlertid avveies mot sakens svært alvorlige karakter ved at bedrageriene var systematiske, utspekulerte og pågikk over flere år ved hjelp av omfattende manipuleringer og til dels forfalskninger av årsregnskapene. På denne bakgrunn forkastet Høyesterett anken.

I tingretten og lagmannsretten var A for alltid fradømt retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, herunder å være daglig leder eller inneha stillinger i noe selskap, og retten til å sitte i noe selskaps styre. For så vidt gjelder retten til å inneha stilling i noe selskap begrenset Høyesterett rettighetstapet til ”ledende” stillinger.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen