Oppreisning ved gruppevoldtekt

Høyesteretts dom 17.1.2008, HR-2008-00083-A, (sak nr. 2007/693), sivil sak, anke
Skadeserstatningsloven § 5-3
A (advokat Line Hvidtsten Ingebrigtsen) mot B, C, D (advokat Tor Kjærvik), E (advokat John Christian Elden) og F

Dommere: Bruzelius, Skoghøy, Coward, Stabel, Gussgard

Spørsmål om oppreisning ved gruppevoldtekt skal utmåles som solidaransvar eller fastsettes pro rata.

A var blitt voldtatt av seks menn, og det ble tatt ut tiltale mot dem for blant annet gruppevoldtekt. En av mennene møtte ikke i tingretten, og saken mot ham ble ikke tatt under behandling. I tingretten la påtalemyndigheten ned påstand om at de øvrige fem skulle idømmes solidaransvar for oppreisning til A. Tingretten dømte dem til å betale 200 000 kroner i oppreisning – solidarisk.

De domfelte anket til lagmannsretten. Under ankeforhandlingen la påtalemyndigheten på vegne av A ned påstand om oppreisning fastsatt som pro rata ansvar og begrenset til 120 000 kroner for hver. For så vidt gjelder oppreisningen til A kom lagmannsretten til samme resultat som tingretten – 200 000 kroner som de domfelte hefter solidarisk for. Lagmannsretten fant imidlertid at én av de domfelte ikke var skyldig i voldtekt til samleie, men i medvirkning i gruppevoldtekt.

A anket til Høyesterett over at ansvaret var fastsatt solidarisk og ikke pro rata. I anken var den enkeltes ansvar begrenset til 120 000 kroner. Anken gjaldt ikke det fastsatte solidariske ansvarsbeløpet.

Anken ble forkynt for alle, men før ankeforhandlingen ble berammet hadde en av de domfelte rømt. Innkalling til ankeforhandling er derfor forkynt for ham ved oppslag, jf. domstolsloven § 181. Han møtte ikke, og det var ikke opplyst at han hadde lovlig forfall. Det er avsagt uteblivelsesdom overfor ham.

Høyesteretts flertall – fire dommere – kom til at anken måtte forkastes. Flertallet viste til at solidaransvar er lovens hovedordning når flere hefter for ”samme skade”, jf. skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1. Flertallet uttalte at det ikke var tvilsomt at A hadde vært utsatt for flere krenkelser, men at det bare forelå én stor skade. Det ville være vanskelig å fastsette et oppreisningsbeløp særskilt for hver av skadevolderne.

Høyesterett hadde ikke anledning til å vurdere beløpets størrelse. Men det ble gitt uttrykk for at det i tilfelle solidaransvar ikke er naturlig å ta utgangspunkt i normbeløpet som Høyesterett har fastsatt for voldtekt.

Mindretallet – Skoghøy – mente at de voldtekter fire av ankemotpartene var dømt for, ved utmålingen av oppreisningen måtte anses som fire krenkelser, og at oppreisningsbeløpene derfor måtte utmåles separat for hver gjerningspersons voldtekt. Han fant det fullstendig uakseptabelt og direkte støtende å innvilge gjerningspersonene noen form for ”kvantumsrabatt”. Da disse ikke bare var ansvarlig for egne voldtekter, men også for medvirkning til de øvriges, mente han at disse måtte pålegges å betale oppreisning med kr 120 000 hver. For den femte gjerningsmannen, som bare var funnet skyldig i medvirkning til de øvriges voldtekter, gikk Skoghøy inn for å sette beløpet til kr 50 000.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen