Tap av førerett etter annen gangs kjøring i påvirket tilstand - spørsmål om bruk av unntaksbestemmelsen i vegtrafikkloven

Høyesteretts dom 9.1.2008, HR-2008-00039-A, (2007/1682), straffesak, anke
Vegtrafikkloven § 33 nr. 1 sjette ledd andre punktum
A (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Bjørn O. Aspelund)

Dommere: Coward, Øie, Bruzelius, Endresen, Schei

A var i tingretten dømt for oppbevaring av narkotika og annen gangs kjøring under påvirkning av narkotika til samfunnsstraff i 100 timer, en bot på 25 000 kroner og tap av føreretten for alltid. Han anket forgjeves til lagmannsretten over varigheten av tapet av føreretten.

As videre anke til Høyesterett over varigheten av førerettstapet førte frem, under dissens 3-2. Det var på det rene at etter hovedregelen i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 tredje ledd skal føreretten fratas for alltid ved slik gjentatt promillekjøring som A hadde gjort seg skyldig i. Spørsmålet var om noe annet kunne følge av unntaksbestemmelsen i § 33 nr. 1 sjette ledd andre punktum – om ”helt spesielle grunner” til å gå under minstetiden. Høyesteretts flertall mente at slike grunner forelå, og viste til As spesielt utsatte situasjon i arbeidslivet som sterkt hørselshemmet, kombinert med en klar rehabilitering – som hadde sider til både rusmisbruk, andre psykiske problemer, familieliv og arbeidsliv. Varigheten av tapet av førerett ble satt til to år. Mindretallet – Schei og Øie – understreket hensyn til trafikksikkerheten og likhetshensyn og kunne ikke se at virkningene for A av å være uten førerett var så spesielle at unntaksbestemmelsen kom til anvendelse.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen