Saken gjaldt krav om økonomisk vederlag etter opphør av samboerforhold

Høyesteretts dom 19.09.2011, HR-2011-01740-A, (sak nr. 2011/205), sivil sak, anke over dom

A (advokat Jostein Grosås) mot B (advokat Anders Flatabø)

Dommere: Normann, Bårdsen, Falkanger, Kallerud, Stabel

Saken gjaldtkrav om økonomisk vederlag etter opphør av samboerforhold. Hovedspørsmålet var om kvinnen hadde bidratt til mannens formuesforøkelse på en slik måte at hun kunne gjøre krav gjeldende basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper. Saken ble behandlet i sammenheng med sak 2011/93 (HR-2011-01739-A), som ble votert tidligere samme dag.

B og A var samboere i omtrent syv år. De flyttet sammen i hans leilighet som var ervervet før etablering av samboerforholdet. Boliglånet ble nedbetalt med i overkant av 300 000 kroner i de årene samboerforholdet varte. Ifølge en oppstilling som ble fremlagt av B, bidro hun med, i gjennomsnitt, i overkant av 10 000 kroner per måned til partenes samlede utgifter. Partene var enige om at A hadde bidratt med vesentlig mer.

B anførte blant annet at hun hadde overført en ”ikke uvesentlig økonomisk fordel” til A. Hun anførte videre at hennes bidrag måtte vurderes på grunnlag av et evneprinsipp, og at bidragene hadde ført til en raskere nedbetaling av huslånet enn A ville klart alene.

Høyesterett kom til at beløpene B hadde bidratt med ikke oversteg det som var nødvendig for å dekke hennes eget forbruk. Det kunne ikke legges til grunn et evneprinsipp, jf. sak 2011/93 (HR-2011-01739-A), avsnitt 30. Det var klart at hun ikke hadde tilført A en økonomisk fordel, og på denne bakgrunnen fant Høyesterett at det ikke var grunnlag for noe restitusjonskrav.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen