Saken gjaldt straffutmåling ved uaktsom legemsbeskadigelse forvoldt med motorvogn, straffeloven § 237

Høyesteretts dom, 24.01.2011, HR-2011-00164-A, (sak nr. 2010/1659), straffesak, anke over dom

A (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Thomas Frøberg)

Dommere: Sandberg, Normann, Webster, Falkanger, Gjølstad

Saken gjaldt straffutmåling ved uaktsom legemsbeskadigelse forvoldt med motorvogn, straffeloven § 237. Spørsmålet var om fengselsstraffen på 18 dager. som idømt av lagmannsretten, skulle gjøres betinget.

A, som kjørte bil, svingte til venstre inn på forkjørsvei og traff en motorsyklist som kom fra hennes venstre side. Motorsyklisten klarte delvis å svinge unna, men falt av motorsykkelen og fikk knusningsbrudd i ankelen, brudd i albuen og flere sår. Han lå på sykehus i 13 dager og var sykmeldt i ca. to måneder. Domfelte ble ikke hørt med at hun hadde begrenset sikt mot venstre på grunn av en stolpe med et skilt i øyenhøyde. Hun skulle uansett ha plassert seg slik at hun hadde fri sikt. Utkjøringen påkalte en særlig aktpågivenhet, fordi det på ulykkestidspunktet var mye trafikk i begge retninger, med et ikke ubetydelig antall skoleelever på moped eller motorsykkel på vei til skolen.

Ved straffutmålingen tok flertallet på tre dommere utgangspunkt i dommen i Rt. 2008 side 1332. I den ble det under dissens gitt betinget fengsel for overtredelse av straffeloven § 237 ved påkjørsel av fotgjenger i fotgjengerfelt, mens det ble fastslått at utgangspunktet er ubetinget fengselsstraff i slike tilfeller. Begrunnelsen for å gi betinget fengsel i den saken var den meget lave farten som medførte lavt skadepotensiale, samt den noe lange saksbehandlingstiden.

Flertallet i vår sak understreket at hensynet til allmennprevensjon gjør seg gjeldende ikke bare ved bevisst uaktsomhet, der trafikanten tar en sjanse, men også har klar betydning for det oppmerksomhetsnivå som må kreves av den enkelte trafikant til enhver tid. Domfeltes uaktsomhet kunne ikke karakteriseres som et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten og var ikke av den mer ubetydelige art som alle bilførere fra tid til annen gjør seg skyldig i.

Skadepotensialet ved utkjøring i en forkjørsvei med 60 km/t fartsgrense uten at vikeplikten overholdes, er betydelig, til forskjell fra saken i Rt. 2008 side 1332. Det forelå heller ikke lang saksbehandlingstid eller andre omstendigheter som kunne tilsi betinget fengsel. Dommen i Rt. 2008 side 1360 er ikke sammenlignbar fordi domfelte der kun ble dømt etter vegtrafikkloven.

Domfeltes anke over straffutmålingen førte etter dette ikke frem.

Mindretallet – Normann og Webster – kom til at straffen i sin helhet kunne gjøres betinget med tillegg av en bot på 10 000 kroner. Det hadde betydning for dem at domfeltes uaktsomhet var mindre enn der bilføreren bevisst har tatt en risiko, for eksempel ved å bryte fartsgrensen. De tilla det betydelig vekt at domfeltes forhold langt på vei kunne sammenlignes med det som var tilfelle i Rt. 2008 side 1332, og anså også vår sak som et grensetilfelle. Blant annet var skadefølgen noenlunde lik. Det større skadepotensialet som følge av farten på den møtende trafikken var ikke avgjørende. At straffen ble satt til ubetinget fengsel i 18 dager i Rt. 2008 side 1360, som gjaldt et langt alvorligere tilfelle, tilsa at straffen burde settes lavere i vår sak.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen