Krav om erstatning etter legemsbeskadigelse hvor skadevolderen ble frifunnet på grunn av nødverge

Høyesteretts dom, 04.01.2012, HR-2012-00032-A, (sak nr. 2011/1408), sivil sak, anke over dom

A (advokat Ole Edw. Hagen) mot B (advokat Øystein Storrvik)

Dommere: Kallerud, Falkanger, Skoghøy, Øie, Schei

Krav om erstatning etter legemsbeskadigelse hvor skadevolderen ble frifunnet på grunn av nødverge fordi det strafferettslig måtte legges til grunn at han trodde han ble angrepet av skadelidte.

Høyesterett kom til at skadeserstatningsloven § 1–4 første punktum om erstatningsansvar for nødhandlinger må forstås slik at skadevolderen er objektivt ansvarlig for alle nødhandlinger som fører til skade, uavhengig av om avvergehandlingen rettet seg mot en virkelig eller en innbilt fare.

Fritaksbestemmelsen i § 1–4 annet punktum for nødvergehandlinger som fører til skade på den som angrep ble derimot tolket slik at erstatningsansvaret bare faller bort dersom avvergehandlingen rettes mot noen som faktisk forårsaket faren. Trodde skadevolderen uriktig at han var utsatt for fare er han erstatningsansvarlig.

Det var etter Høyesteretts oppfatning gode grunner for å bedømme villfarelse ulikt strafferettslig og erstatningsrettslig. Mens det er rimelig å frita for straff på basis av gjerningsmannens forestilling om fare, er det generelt liten grunn til å nekte skadelidte erstatning på et slikt grunnlag.

Høyesterett kom til at det vanlige kravet til sannsynlighetsovervekt gjelder ved vurderingen av om ”faren truet fra” skadelidte selv, jf. skadeserstatningsloven § 1–4 annet punktum.

Lagmannsretten hadde ved behandlingen av erstatningskravet ikke tatt stilling til om den skadelidte selv var blant dem faren truet fra, og hadde ikke nærmere omtalt de ulike beviskravene. Dommen måtte derfor oppheves for så vidt gjaldt avgjørelsen av erstatningskravet.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen