Spørsmål om tilsidesettelse av en incentivavtale i medhold av avtl. § 36

Høyesteretts dom, 05.03.2012, HR-2012-00490-A, (sak nr. 2011/1274), sivil sak, anke over dom

Johan Benad Ugland (advokat Egil Jarslett) mot Sophienborg AS (advokat Rasmus Asbjørnsen)

Dommere: Kallerud, Bull, Stabel, Webster, Tjomsland

Incentivavtale som selv inneholder en lempingsklausul ble satt til side med grunnlag i avtaleloven § 36

En administrerende direktør i et holdingsselskap hadde som ledd i et incentivprogram fått anledning til å kjøpe aksjer i selskapet han ledet. Kjøpesummen ble satt til markedsverdi. Aksjene steg betydelig i verdi etter kjøpet. Incentivavtalen hadde bl.a. bestemmelser om at dersom avslutningen av arbeidsforholdet skyldtes avskjed skulle vederlaget ved tilbakekjøp være ”markedsverdi redusert med 10%”. Tilbakekjøp skulle for øvrig skje til full markedsverdi.

I forbindelse med salg av en del av virksomheten sørget direktøren for at han og en annen ansatt fikk utbetalt en ”kommisjon” på 3,6 millioner dollar. For dette forholdet ble han dømt for grov økonomisk utroskap og bedrageri til en fengselsstraff av 3 år og 6 måneder.

Det sentrale moment ved Høyesteretts vurdering av om avtalen skulle settes til side var direktørens forbrytelse mot selskapet han ledet. Det var naturlig å forstå lempingsbestemmelsen slik at den primært tok sikte på å gi en praktisk regel for de typiske avskjedsgrunner. Selv om avtaleinterne lempingsklausuler gjennomgående vil heve terskelen for å anvende avtaleloven § 36, var forholdet her så grovt at avtalens klausul kunne suppleres.

Høyesterett satte avtalen til side i medhold av avtaleloven § 36, med den konsekvens at direktøren måtte nøye seg med å få refundert kjøpesummen for avtalen fratrukket utbetalt aksjeutbytte. Det ville være urimelig og støtende om han etter det grove pliktbruddet mot selskapet skulle bli sittende igjen med en gevinst av incentivavtalen; en avtale hvis formål var å spore ham til ekstra innsats til selskapets beste.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen