Tvangsfullbyrding i Norge - tvangskraft i Italia

Høyesteretts kjennelse 8.10.2012, HR-2012-01901-A, (sak nr. 2012/428), sivil sak, anke over kjennelse

Stabburet AS (advokat Gaute Gjelsten) mot Compagnia Italiana Alimentari SRL (advokat Halvor Christian Francke)

Dommere: Matheson, Bull, Falkanger, Øie, Skoghøy

Saken gjaldt begjæring om tvangsfullbyrding i Norge av et betalingspålegg og gitt forgrepet tvangskraft i Italia som var besluttet av en italiensk domstol. Spørsmålet var om et slikt pålegg må anerkjennes i Norge etter Luganokonvensjonen av 1988 artikkel 27 nr. 2 som grunnlag for fullbyrding her etter artikkel 31. (1988-konvensjonen er senere avløst av Luganokonvensjonen av 2007.)

Artikkel 27 nr. 2 fastsetter at en dom ikke skal anerkjennes dersom "det er en uteblivelsesdom og saksøkte ikke fikk forkynt stevningen eller tilsvarende prosesskrift i tilstrekkelig tid for å forberede sitt forsvar".

Etter den italienske sivilprosesslovens regler om summarisk inndrivelse av pengekrav blir et alminnelig betalingspålegg ikke tvangskraftig før skyldneren har fått pålegget forkynt med frist for innsigelse i søksmåls former og domstolen deretter har erklært at noe slikt søksmål ikke er reist. Et betalingspålegg som er gitt foregrepet tvangskraft, kan også angripes ved søksmål, men da naturlig nok først etter at avgjørelsen er blitt tvangskraftig. Spørsmålet i saken var om et slikt angripelig pålegg oppfyller konvensjonens krav om at saksøkte må ha fått forkynt "stevningen eller tilsvarende prosesskrift i tilstrekkelig tid til å forberede sitt forsvar".

Høyesterett besvarte under henvisning til dommer fra EU-domstolen spørsmålet benektende. EU-domstolen har riktignok likestilt et angripelig betalingspålegg med "stevningen eller tilsvarende prosesskrift" – altså et innledende prosesskrift i saken, men da lagt særlig vekt på at tvangskraft ikke inntrer før fristen for innsigelser er utløpt. Det er ikke situasjonen ved betalingspålegg som er gitt foregrepet tvangskraft. Hensynet til kontradiksjon som artikkel 27 nr. 2 bygger på, er da ikke tilstrekkelig ivaretatt, idet skyldneren i en slik situasjon vil stå i en prosessuelt vanskeligere stilling ettersom fullbyrdelsen av avgjørelsen ikke utsettes uten særskilt beslutning av retten, og prosessen da må gjennomføres under et unormalt press.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen