Tiltale for mishandling i nære relasjoner

Høyesteretts dom 24.05.2012, HR-2012-01101-A, (sak nr. 2012/376), straffesak, anke over dom

Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Ingvild Thorn Nordheim) mot A (advokat John Christian Elden)

Dommere: Noer, Bårdsen, Webster, Bull, Matningsdal

Saken gjaldt tiltale for mishandling i nære relasjoner, og spørsmålet var om straffeloven § 219 første ledd skulle vært anvendt i et tilfelle hvor det dreide seg om tre enkeltstående trussel/voldsepisoder.

Tiltalebeslutningen omfattet en rekke påståtte overgrep fra tiltaltes side overfor hans ektefelle. Lagmannsrettens flertall fant imidlertid bare bevist at tiltalte en gang høsten 2007 truet ektefellen, og at han en gang i 2004 og en gang høsten 2007 var voldelig mot henne. Flertallet konkluderte med at tiltalte måtte frifinnes for overtredelse av § 219, i hovedsak under henvisning til at hendelsene ikke var ledd i noe volds- og trusselregime fra tiltaltes side. Flertallet la til grunn at enkelttilfelle av vold og trusler ikke omfattes dersom de ikke kan sies å være en del av et gjennomgående opplegg fra tiltaltes side.

Høyesterett viste til at selv om kjerneområdet for § 219 er den vedvarende mishandling og den utrygghet og redsel som et slikt handlingsmønster hos tiltalte gir opphav til, kan også enkeltstående tilfelle av vold og trusler rammes dersom disse er tilstrekkelig grove. Men hvis krenkelsen eller krenkelsene har karakter av isolerte enkeltepisoder, som ikke har en slik kvalifisert karakter eller sammenheng at de gir grunnlag for frykt hos fornærmede for et slikt handlingsmønster som ligger i kjerneområdet for bestemmelsen, er det de ordinære straffebestemmelser om legemskrenkelser mv. som får anvendelse. 

Høyesterett fant at det rettslige utgangspunkt som lagmannsretten tok ved vurderingen var for snevert. Med utgangspunkt i at enkeltstående krenkelser etter omstendighetene kan rammes av straffeloven § 219, burde lagmannsrettens domsgrunner riktignok ha vært mer utfyllende med hensyn til de faktiske forhold og grunnlaget for flertallets konklusjon om at § 219 ikke fikk anvendelse. Men da det ikke var anket over mangelfulle domsgrunner, fant Høyesterett ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Det ble videre påpekt at lagmannsretten i stedet for frifinnelse skulle ha vurdert alternativ subsumsjon.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen