Forståelsen og anvendelsen av reklamasjonsregelen i forsikringsavtaleloven § 4-14 første ledd

Høyesteretts dom, 08.10.2013, HR-2013-02105-A, (sak nr. 2013/189), sivil sak, anke over dom

If Skadeforsikring NUF (advokat Truls Nygård) mot A (advokat Per Krokan)

Dommere: Matheson, Stabel, Endresen, Bergsjø, Gjølstad

Saken gjaldt forståelsen og anvendelsen av reklamasjonsregelen i forsikringsavtaleloven § 4-14 første ledd. Etter bestemmelsen må et forsikringsselskap som vil påberope seg grunner til fritak fra et forsikringsansvar, gi forsikringstakeren beskjed uten ugrunnet opphold etter at selskapet ble kjent med det forhold som medfører at fritaksregelen kan anvendes.

Høyesterett uttalte at § 4-14 må tolkes slik at fristen etter omstendighetene kan starte å løpe selv om selskapet ikke har hatt fullt kjennskap til alle forhold i saken som kan begrunne ansvarsfritak. En kvalifisert mistanke kan være nok. Etter at fristen har startet å løpe kan imidlertid forhold som politietterforskning, tiltale og domstolsbehandling ha betydning for hva som er et "ugrunnet opphold" for å ta standpunkt i forsikringsspørsmålet.

I den konkrete saken kom Høyesterett til at mye kunne tale for at reklamasjonsfristen tok til å løpe allerede da det i forbindelse med skademelding etter brann ble gitt informasjon om pågripelse og varetektsfengsling på grunn av mistanke om ildspåsettelse. I alle fall startet fristen da selskapet ble kjent med at det var tatt ut tiltale for brannstiftelse. Selv om selskapet kunne avvente rettskraftig dom, gjaldt etter dette tidspunkt en særlig plikt til å følge opp saken; noe selskapet gjorde på en inadekvat måte. Aktivitetsplikten ble ytterligere skjerpet etter at selskapet fikk kunnskap om at forsikringstakeren var blitt frifunnet. Beskjed om avslag etter forsikringsavtaleloven § 4-9 ble gitt 1 år og 1 måned etter frifinnelsen under henvisning til at man etter undersøkelsene mente det ikke fantes noen annen rimelig forklaring på brannen enn at forsikringstakeren selv hadde tent på. Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at selskapets tidsbruk ikke var påkrevd og at reklamasjonen var foretatt for sent.

Selskapets krav om erstatning av utgifter til undersøkelser av brannårsaken kunne på bakgrunn av alminnelige rettsgrunnsetninger ikke kreves erstattet når reklamasjonsretten var avskåret.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen