Gyldigheten av Toll- og avgiftsdirektoratets vedtak om pålegg om å betale avgift på utslipp av NOx fra flyttbare rigger

Høyesteretts dom, 13.11.2013, HR-2013-02397-A, (sak nr. 2013/192), sivil sak, anke over dom

Staten v/Finansdepartementet (advokat Karl Otto Thorheim) mot Statoil ASA og Statoil Petroleum AS (advokat Frode A. Innjord)

Dommere: Normann, Tønder, Webster, Kallerud, Tjomsland

Saken gjaldt gyldigheten av Toll- og avgiftsdirektoratets vedtak om å pålegge Statoil ASA og Statoil Petroleum AS å betale avgift på utslipp av nitrogenoksider – NOx – fra flyttbare rigger. Spørsmålet var om Statoil som operatør var den som drev avgiftspliktig enhet, jf. særavgiftsforskriften § 5-1 bokstav g.

Høyesterett kom – på bakgrunn av funksjons- og ansvarsfordelingen i kontraktspraksis og lov – til at det fulgte av en naturlig språklig fortolkning av forskriftsbestemmelsen at boreentreprenøren var "driver" av riggen som avgiftspliktig enhet. Boreentreprenøren var derfor avgiftspliktig. At operatøren hadde det overordnete ansvaret for petroleumsvirksomheten på sokkelen, var ikke kriteriet etter forskriften.

Høyesterett mente at bestemmelsens formål trakk i samme retning, men at formålsbetraktningene ikke var like entydige som det lagmannsretten hadde lagt til grunn. Så lenge formålsbetraktningene trakk i samme retning som bestemmelsens ordlyd, fikk de uansett ikke særlig selvstendig betydning for resultatet.

Mye talte for at en intern brevveksling mellom Toll- og avgiftsdirektoratet og Finansdepartementet forut for vedtakelsen av forskriften, viste at forskriftsgiver mente å gjøre operatøren til ansvarssubjekt. Korrespondansen kunne likevel ikke tillegges nevneverdig rettskildemessig vekt, så lenge den var unntatt fra offentlighet. De øvrige momentene staten hadde anført til støtte for sitt syn, hadde uansett ikke slik tyngde at de kunne begrunne en tolkning i strid med forskriftens ordlyd.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen