Krav om erstatning for psykisk skade fra en mor som fødte et barn med Downs syndrom

Høyesteretts dom, 19.12.2013, HR-2013-02640-A, (sak nr. 2013/1187), sivil sak, anke over dom

Staten v/Pasientskadenemnda (advokat Bente Tautra) mot A (advokat Ann-Iren Vestli)

Dommere: Bergsjø, Indreberg, Matheson, Bull, Øie

Saken gjaldt krav om erstatning for psykisk skade fra en mor som i 2008 fødte et barn med Downs syndrom.

A ble i 2007 gravid, uten at dette var planlagt. Fordi hun fra før hadde en tung omsorgsbelastning, bestemte hun seg for at hun ville avbryte svangerskapet dersom det gjennom undersøkelser ble påvist at barnet ville ha nedsatt funksjonsevne. Hun fikk ikke tilbud om fostervannsdiagnostikk. Partene var enige om at dette utgjorde en behandlingssvikt, jf. pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Videre var det enighet om at slik diagnostikk ville avdekket at barnet hadde Downs syndrom, og at A da ville tatt abort. A er i dag diagnostisert med "generalisert angstlidelse med tilbakevendende depresjoner". Lagmannsretten la til grunn at dette var "en følge av avslaget på fostervannsdiagnostikk kombinert med den derpå følgende usikkerhet rundt fosterets tilstand, og retraumatisering etter at det viste seg at B hadde Downs syndrom".

Spørsmålet for Høyesterett var om en psykisk lidelse med så nær tilknytning til fødselen av et barn, hadde erstatningsrettslig vern, og om det i tilfelle var adekvat årsakssammenheng mellom behandlingssvikten og lidelsen. Høyesteretts flertall – tre dommere – kom til at kravet ikke var erstatningsrettslig vernet og frifant staten.

Flertallet tok utgangspunkt i uttalelser i forarbeidene og Rt. 1999 side 203 (steriliseringsdommen). Fra dette utledet flertallet at krav som alene bygger på fødselen av et friskt barn, ikke har erstatningsrettslig vern. I og med at vår lovgivning bygger på at alle liv er like verdifulle, måtte det samme gjelde om barnet var funksjonshemmet. Riktignok var kravet i saken knyttet til en psykisk skade på mor, ikke til tap som følge av barnets eksistens. Etter flertallets syn måtte imidlertid hensynene bak de prinsipper som er utviklet rundt krav om erstatning for uønsket fødsel, gjelde tilsvarende ved et krav som dette. Ellers ville hensynene kunne bli undergravet. Nektelse av å foreta fostervannsprøve utgjorde etter flertallets syn ingen krenkelse av EMK.

Mindretallet – to dommere – kom til at et slikt krav om erstatning for skade på mor måtte være erstatningsrettslig vernet. Det var videre etter mindretallets syn adekvat årsakssammenheng mellom behandlingssvikten og skaden.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen