Spørsmål om pantsettelse var ugyldig etter aksjeloven § 8-10, jf. § 8-11

Høyesteretts dom, 05.12.2013, HR-2013-02531-A, (sak nr. 2013/544), sivil sak, anke over dom

Handelsbanken (advokat Dag Steinfeld) mot Kjelstraumen Brygge Gjestehuset AS, dets konkursbo (advokat Henrik Garmann)

Dommere: Falkanger, Tønder, Noer, Bårdsen, Schei

Saken gjaldt spørsmål om en pantsettelse var ugyldig etter aksjeloven § 8-10, jf. § 8-11, som forbyr finansiering av aksjekjøp med målselskapets egne midler. Subsidiært var spørsmålet om innfrielsen av det lån som pantsettelsen var stilt som sikkerhet for, skulle tilbakeføres etter samme bestemmelser.

Målselskapet drev et gjestgiveri fra et eldre bygg på 500 m2 og åtte utleiehytter. Kjøperne av aksjene hadde planer om å seksjonere gjestgiveriet og selge ut seksjonene og hyttene enkeltvis. I tillegg skulle det bygges 13 nye hytter for salg.

Handelsbanken lånte 18, 5 millioner kroner til aksjekjøperne, mot at målselskapet stilte sin eiendom som sikkerhet. Lånet skulle brukes til erverv av aksjene. Av det samlede beløp gikk etter avtale cirka 9,5 millioner kroner direkte til dekning av målselskapets øvrige kreditorer.

Målselskapets virksomhet gikk etter hvert dårlig, og det klarte ikke å betale sin gjeld til banken. Eiendommen ble derfor solgt ved frivillig salg mot 32 millioner kroner. Kjøpesummen – som i hvert fall ikke lå under markedspris – ble brukt til å dekke gjelden til banken.

Målselskapet gikk deretter konkurs, og konkursboet tok ut søksmål mot Handelsbanken med krav om at sikkerhetsstillelsen var ugyldig, subsidiært at utbetalingen av salgssummen til banken var ugyldig.

Det var på det rene at sikkerhetsstillelsen var i strid med § 8-10 første ledd. Spørsmålet var om unntaket i bestemmelsens annet ledd kom til anvendelse. Siden det ikke var søkt individuell dispensasjon, berodde dette på om sikkerhetsstillelsen var omfattet av den forskrift som er gitt i medhold av annet ledd. Spørsmålet var særlig om vilkårene i forskriften § 10 var oppfylt.

Høyesterett fant at vilkårene ikke var oppfylt: Dels innebar selskapets utviklingsplaner at det ikke var et "eiendomsselskap", jf. § 10 nr. 1. Dels hadde selskapet andre ansatte enn daglig leder, jf. § 10 nr. 3.

Spørsmålet var deretter om banken hadde vært i aktsom god tro, slik at feilene var reparert, jf. aksjeloven § 8-11 første ledd annet punktum. Samtlige dommere mente at banken var i aktsom god tro med hensyn til antall ansatte. Når det gjaldt spørsmålet om banken burde forstått at målselskapet ikke var et "eiendomsselskap", delte retten seg i et flertall og et mindretall. Begge fraksjonene var enige om at en rettsvillfarelse generelt sett kunne danne grunnlag for god tro, men de hadde ulike syn på den konkrete aktsomhetsvurderingen. Mens flertallet (3) fant at banken burde ha forstått at § 10 nr. 1 ikke omfattet slike utviklingsselskaper som målselskapet, mente mindretallet (2) at banken ikke kunne klandres for sin villfarelse.

I tråd med flertallets standpunkt måtte lånet tilbakeføres til målselskapet, jf. § 8-11 første ledd første punktum. Det måtte imidlertid gjøres fradrag for de cirka 9, 5 millionene av lånet som hadde blitt utbetalt direkte til målselskapets kreditorer.

For det tilfelle at banken hadde vært i aktsom god tro, anførte boet at selve innfrielsen av lånet var i strid med § 8-10 første ledd – og at innfrielsen derfor måtte tilbakeføres. I motsetning til flertallet måtte mindretallet ta standpunkt til dette. Under den forutsetning at sikkerhetsstillelsen i seg selv var gyldig, fant mindretallet at innfrielsen ikke stred mot nevnte bestemmelse. Dekningen hadde skjedd ved tvangssalg istedenfor frivillig salg, men det kunne ikke få avgjørende betydning.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen