Lovanvendelse, saksbehandling og straffutmåling ved domfellelse for grovt narkotikaheleri mm.

Høyesteretts dom, 23.01.2013, HR-2013-00146-A, (sak nr. 2012/1291), straffesak, anke over dom

I. A (advokat Petter Bonde) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne)

II. B (advokat Øystein Storrvik) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne)

III. Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne) mot A (advokat Petter Bonde)

Dommere: Skoghøy, Indreberg, Bull, Normann, Schei

Saken gjaldt lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen ved domfellelse for grovt narkotikaheleri og utmåling av straff for innførsel og oppbevaring av meget betydelige kvanta narkotika.

B var i lagmannsretten blant annet dømt for overtredelse av straffeloven § 317 femte ledd, jf. fjerde ledd, jf. første ledd, jf. straffeloven § 60 a. Høyesterett fant at når tiltalen under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble endret fra § 317 fjerde ledd til § 317 femte ledd, jf. fjerde ledd, var det riktig at det var blitt stilt spørsmål til lagretten om utbyttet gjaldt utbytte av en narkotikaforbrytelse. For at femte ledd skal komme til anvendelse, er det imidlertid i tillegg et vilkår at det foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter". Hvorvidt slike omstendigheter foreligger, hører under straffespørsmålet. Påtalemyndigheten hadde verken for lagmannsretten eller Høyesterett anført at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter, og ut fra det faktum lagmannsretten hadde lagt til grunn, kunne Høyesterett ikke se at det forelå slike omstendigheter. Domfellelsen ble derfor på dette punkt omsubsumert til overtredelse av § 317 fjerde ledd. Høyesterett fant at lagmannsrettens fagdommere og det utvalg på fire lagrettemedlemmer som skal delta ved straffutmålingen, hadde tatt selvstendig stilling til hvorvidt utbyttet skrev seg fra narkotikaforbrytelser. Det var ingen sentrale punkter i bevisvurderingen som fremstod som uforklart, og den faktumbeskrivelse som var gitt, var tilstrekkelig til at Høyesterett kunne utmåle straff etter endret subsumsjon.

A var i lagmannsretten blant annet dømt for medvirkning til innførsel og oppbevaring av 5 kg av et parti på ca. 12 kg kokain. Grunnlaget for medvirkningsansvaret var at han hadde påtatt seg å hjelpe til med å selge kokainpartiet, som var opplyst å utgjøre 5 kg. Samme dag som kokainpartiet kom til Norge, ble A gjort kjent med at partiet utgjorde ca. 12 kg. Når han etter å ha fått kunnskap om kokainpartiets omfang opprettholdt salgsoppdraget, fant Høyesterett at medvirkningen til oppbevaringen omfattet hele kokainpartiet.

For medvirkning til oppbevaring av et heroinparti på ca. 2,5 kg forelå det ikke nærmere opplysninger om hvilken rolle A hadde hatt. Det var imidlertid funnet betydelige mengder DNA-spor fra ham på heroinpartiet. Da rimelig tvil om tiltaltes rolle skal komme ham til gode, fant Høyesterett at det ved straffutmålingen måtte legges til grunn at As rolle kunne være perifer og kortvarig. Det var imidlertid ikke grunnlag for å anvende straffnedsettelsesbestemmelsen i straffeloven § 58, da det må være en forutsetning for å anvende denne bestemmelse at det foreligger positive holdepunkter for at vilkårene er oppfylt.

For begge domfelte ble den samlede straff, som omfattet en rekke forhold, satt til fengsel i 12 år.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen