Spørsmål om utslipp til vassdrag av vann blandet med tørrstoff fra brønnboring omfattes av forbud mot forurensning

Høyesteretts dom, 21.05.2013, HR-2013-01056-A, (sak nr. 2013/46), straffesak, anke over dom

Båsum Boring AS (advokat Knut Helge Hurum) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvoakt Carl Graff Hartmann)

Dommere: Bull, Indreberg, Webster, Bergsjø, Matningsdal

Saken gjaldt spørsmålet om utslipp til vassdrag av vann som er blandet med tørrstoff fra brønnboring, omfattes av forbudet mot forurensning i forurensningsloven § 7, eller om dette faller inn under unntaket i § 8 for vanlig forurensning fra midlertidig anleggsvirksomhet. Saken reiste også spørsmål om utslipp til kommunale avløpsrør omfattes av lovens forurensningsbegrep.

Utslippene hadde skjedd i forbindelse med boring av energibrønner, dvs. brønner som tilkobles varmepumper for oppvarming og nedkjøling av bygninger.

Høyesterett sluttet seg til uttalelser i forarbeidene om at det ikke bare er spørsmål om hvordan bransjen pleier å opptre, men at det også må tas hensyn til utslippets virkning lokalt: Det som kan godtas for en type resipient, kan ikke uten videre godtas for en annen. Videre talte lovens formål og forhistorien til § 8 for at det kunne legges vekt på om forurensningen kunne ha vært unngått med enkle midler. Faktum i saken viste at dette hadde vært mulig.

Hva som var vanlig forurensning, måtte avgjøres med boring av energibrønner, ikke anleggsvirksomhet sett under ett, som målestokk.

Båsum Boring fikk heller ikke medhold i at det ikke forelå forurensning i forurensningslovens forstand når det slamholdige vannet fra brønnboringen var ledet inn i kommunale avløpsledninger. Synspunktet fra Båsum Boring var at vannet da ble kommunens ansvar med tilhørende plikt for kommunen, ikke Båsum Boring, til å unngå forurensning. De aktuelle avløpene var imidlertid ikke tilkoblet kommunale renseanlegg, og Høyesterett tok ikke stilling til hva som måtte gjelde ved påslipp til avløpsanlegg som ledet frem til renseanlegg. Når det slamholdige vannet ble ledet til overvannsrør som ikke var tilkoblet noe renseanlegg, og derfra ut i nærliggende vassdrag, forelå det forurensning i lovens forstand.

At utslippene i en slik situasjon var straffbare, gikk ikke ut over hva Båsum Boring med rimelighet kunne ha forutsett på handlingstidspunktet. Anførselen om at domfellelse ville være i strid med det strafferettslige legalitetskravet, førte ikke frem.

Anken over straffutmålingen, en bot på 400 000 koner, førte heller ikke frem. Rett nok hadde utslippene ikke medført fare for stor skade. Men lagmannsretten hadde lagt til grunn at både selskapets ledelse og mannskapene ute på den enkelte anleggsplassen hadde hatt manglende bevissthet om behovet for å unngå forurensning av vassdrag. Foretaket var også blitt bøtelagt for et lignende forhold i 2000. Båsum Boring hadde økt driftsinntektene fra 44 millioner i 2006 til 118 millioner kroner i 2011, og foretaket hadde betydelige overskudd hvert år i denne perioden.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen