Legemsbeskadigelse med døden til følge - medvirkningsbegrepet

Høyesteretts dom, 27.11.2014, HR-2014-02324-A, (sak nr. 2014/1149), straffesak, anke over dom 

I. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Lasse Qvigstad) mot A (advokat Stine Laier Nybø), B (advokat Helene Elness)
II. C, D, E, F (advokat Henning Brath) mot A (advokat Stine Laier Nybø)

Dommere: Matningsdal, Normann, Ringnes, Bergsjø, Tjomsland

I forbindelse med en fest klaget en mann over støynivået fra naboeiendommen. Dette førte til at han kom i krangel med en av festdeltakerne som var beruset. Mens denne krangelen pågikk, ble naboen påført et slag i ansiktet av en annen beruset ungdom som deltok i festen. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at dette skjedde plutselig uten noen som helst foranledning fra den førstnevnte, berusede ungdommen. Etter at naboen var tildelt slaget i ansiktet, fulgte den andre berusede ungdommen opp med minst ett spark mot naboens hode. Enten slaget eller sparket medførte at naboen fikk hjerneblødning og døde etter ca. ett døgn.

Under lagmannsrettsbehandlingen satte fagdommerne til side lagrettens kjennelse når den hadde svart ja på at legemsbeskadigelsen også kunne henføres under straffeloven § 229 tredje straffalternativ. Saken ble deretter behandlet på ny for meddomsrett hvor de to tiltalte utelukkende ble funnet skyldig i forbrytelse mot straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232. Lagmannsretten fant ikke bevismessig dekning for hvilken voldshandling som hadde ført til naboens død.

Påtalemyndigheten anførte at lagmannsrettens lovanvendelse var uriktig når den hadde konkludert med at de to ungdommene ikke kunne straffes for medvirkning til dødsfølgen. Høyesterett forkastet anken. Medvirkningsansvar for den ungdommen som sparket naboen ville i tilfelle innebære at han ble pålagt ansvar for en forutgående handling som han på ingen måte hadde oppfordret til. Resultatet ble det samme for den andre ungdommen som i tilfelle ville bli holdt ansvarlig for det etterfølgende sparket. Selv om man i en slik situasjon ikke generelt kan utelukke ansvar for psykisk medvirkning, var det avgjørende at lagmannsretten hadde lagt til grunn at vedkommendes slag på ingen måte hadde influert på det påfølgende sparket.

Høyesterett behandlet også de etterlattes krav på erstatning og oppreisning som lagmannsretten hadde frifunnet for. Anken ble forkastet, idet Høyesterett kom til at det ikke var anvendt et uriktig beviskrav når det var krevd klar sannsynlighetsovervekt for hvilken voldshandling som hadde ført til fornærmedes død. Videre kom Høyesterett til at det ikke var holdepunkter for at det var anvendt et for snevert årsakskrav.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen