Fastsetting av avgiftsgrunnlaget ved omsetning av elektronisk avis i sammenheng med papiravis

Høyesteretts dom 15.05.2014, HR-2014-00969-A, (sak nr. 2013/2240), sivil sak, anke over dom

Staten v/Skatt Midt-Norge (Regjeringsadvokaten v/advokat Anders F. Wilhelmsen) mot Polaris Media ASA (advokat Morten Fjermeros)

Dommere: Tønder, Noer, Matningsdal, Utgår, Schei

Saken gjaldt fastsetting av avgiftsgrunnlaget ved omsetning av elektronisk avis (e-avis) i sammenheng med papiravis. Problemstillingen aktualiseres ved at papiravisen – i motsetning til e- avisen – er fritatt fra merverdiavgift.

Avisselskapet ga ut en e-avis med identisk innhold som papiravisen. Abonnement på e- avisen kunne tegnes i to varianter – som et selvstendig produkt eller i tilknytning til abonnementet på papiravisen. Prisen på et abonnement på e-avis knyttet til papiravisen var vesentlig lavere enn et selvstendig abonnement.

I omsetningsoppgaven for salg av e-avis i tilknytning til papiravis var beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften satt til den lave prisen. Dette ble ikke akseptert av avgiftsmyndighetene. Det ble anført at prisen for e-avis i tilknytning til papiravis måtte ses på som en rabattert pris sammenlignet med prisen på e-avis som selvstendig produkt. Siden papiravis og e-avis i disse tilfellene ble solgt som en samlet "pakke", måtte rabatten – under henvisning til forvaltningspraksis – fordeles forholdsmessig på papiravisen og e-avisen. Dette ga et vesentlig høyere beregningsgrunnlag enn det som var oppført i omsetningsoppgaven.

Høyesteretts flertall (fire dommere) ga avisselskapet medhold. Det ble lagt til grunn at e-avisen hadde ulike kommersielle formål som selvstendig abonnement og som tillegg til papiravisabonnementet. Mens e-avis som selvstendig abonnement tjente som et substitutt for papiravisen, skulle e-avisen som tillegg til papiravisen tjene som et hjelpemiddel til å gi tilgang til papiravisens innhold, spesielt når abonnenten ikke hadde papiravisen for hånden. Prisen på e-avisen som tillegg til papiravis framsto som et reelt vederlag og måtte derfor legges til grunn som beregningsgrunnlag for merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 4-1 første ledd. Mindretallet la avgjørende vekt på forvaltningspraksis og på kontrollhensynet og hensynet til praktikable regler.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen