Spørsmål om rett til dagpenger ved permittering

Høyesteretts dom, 31.03.2014, HR-2014-00656-A, (sak nr. 2013/2074), sivil sak, anke over dom

A, B (advokat Karl Inge Rotmo) mot staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (advokat Ida Thue)

Dommere: Bull, Normann, Utgård, Bårdsen, Gjølstad

Saken gjaldt spørsmålet om folketrygdloven § 4-7 gir rett til dagpenger ved permittering når permitteringen skyldes en markedsutvikling som ikke kan karakteriseres som uventet.

Mens arbeidsgivers rett til permittering av arbeidstakerne er et arbeidsrettslig spørsmål, og vilkåret er "saklig grunn", reguleres de permittertes rett til dagpenger av folketrygdloven § 4-7, der det heter at "[d]et kan ytes dagpenger til medlem som er permittert på grunn av mangel på arbeid eller andre forhold som arbeidsgiver ikke kan påvirke". Det ble lagt til grunn at vilkåret "som arbeidsgiver ikke kan påvirke" også gjelder for mangel på arbeid som permitteringsgrunn. Spørsmålet i saken var om dette innebar at arbeidsmangel som skyldes normal markedsutvikling ‒ herunder normalsituasjonen i et marked i varig endring ‒ ikke gir rett til dagpenger, fordi en slik arbeidsmangel ikke kan sies å være uventet.

Høyesterett bemerket at det ikke alltid er mulig å unngå de negative konsekvensene av et hendelsesforløp bare fordi det kan forutses. Det gjelder også den enkelte bedrift innen bransjer i varig nedgang. Et generelt krav om uforutsigbarhet går altså utover det som med nødvendighet følger av vilkåret om at arbeidsmangelen ikke skal være et forhold "som arbeidsgiveren kan påvirke". Å kreve at arbeidsmangel som følge av markedsutviklingen alltid skal skyldes en uventet utvikling for å kunne utløse krav på dagpenger, vil derfor innebære en innskrenkende tolkning av § 4-7.

Lovhistorikken eller forarbeidene til den någjeldende bestemmelsen ga heller ikke støtte for et slikt generelt krav om uforutsigbarhet. Det samme gjaldt rundskriv om praktisering av bestemmelsen. Selv om Trygderetten gjennom noen år har lagt til grunn en forståelse av § 4-7 som var forenlig med et slikt generelt krav om en uforutsigbar markedsutvikling, synes det først å ha vært fra 2012 at dette ble avgjørende for utfallet av sakene. Trygderettspraksis kunne da ikke være avgjørende.

De to vedtak av Trygderetten som saken gjaldt, ble etter dette kjent ugyldige.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen