Habilitetsavgjørelse i storkammersak som gjelder adgang til regulering av festeavgift

Høyesteretts kjennelse, 27.2.2015, HR-2015-00478-S, (sak nr. 2014/1539), sivil sak, anke over dom

A mfl. (advokat Jens S. Røegh) mot Æ (advokat Sveinung O. Flaaten)
Møter i saken etter tvisteloven § 30-13:
Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs)

Dommere: Kallerud, Utgård, Øie, Indreberg, Matheson, Normann, Noer, Bull, Ringnes, Arntzen, Schei

Saken gjaldt spørsmål om habilitet for tre dommere som var trukket ut til å delta i en storkammersak som gjelder adgang til regulering av festeavgift. Et sentralt spørsmål i storkammersaken er om avgjørelsen inntatt i Rt. 2007 side 1706 (Ø) må fravikes fordi den strider mot eiendomsvernet fastsatt i artikkel 1 i protokoll 1 til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK P1-1) slik denne bestemmelsen er forstått i EMDs dom i saken Lindheim m.fl. mot Norge.

Ankemotparten i storkammersaken gjorde gjeldende at de dommerne som deltok i 2007-saken var inhabile fordi den tapende part i den saken har anlagt erstatningssøksmål mot staten med grunnlag i konvensjonskrenkelse. I erstatningssaken gjøres gjeldende at staten er ansvarlig for det tap som er oppstått fordi den tolking av tomtefesteloven § 15 som Høyesterett la til grunn i 2007 avskar bortfesteren fra å øke festeavgiftene. Det ble anført at dersom dommere som var med i 2007-saken også deltar i storkammersaken, vil deres votum kunne være avgjørende for hvorvidt staten blir erstatningsansvarlig. Dette er en omstendighet som det ble anført burde føre til inhabilitet, jf. domstolloven § 108.

Høyesterett kom til at dommerne ikke skulle vike sete.

Det ble lagt vekt på at erstatningssøksmålet er rettet mot staten som lovgiver, ikke Høyesterett eller de enkelte dommerne. Storkammersaken er dessuten en annen sak enn 2007-saken, både faktisk og rettslig. Det er kommet til nye momenter i rettskildebildet, ikke minst gjennom EMDs dom i Lindheimsaken. Det ble også pekt på at dersom Høyesterett endrer en tidligere rettsoppfatning, vil konsekvensen ofte være at personer som har fått sin sak avgjort tidligere, kommer dårligere ut enn dem som nyter godt av en rettsendring. Denne konsekvens må parten regulært selv bære. Det er ikke større grunn til inhabilitet der det eventuelt er staten – fellesskapet – som gjennom et erstatningsansvar må bære tapet.

Les avgjørelsen i sin helhet 

Til toppen