Barnevern: Adopsjon og forholdet til EMK artikkel 8

Høyesteretts kjennelse 27. mars 2020, HR-2020-661-S, (sak nr. 00-0000001SIV-HRET), anke over X lagmannsretts beslutning 12. august 2019

A (advokat Halvard Helle), B (advokat Paal Berg Helland) mot Y kommune (advokat Mette Yvonne Larsen), (Rettslig medhjelper: advokat Bendik Falch-Koslung),
KS (partshjelper), (advokat Frode Lauareid)

Møter i saken i medhold av tvisteloven § 30-13:
Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Marius Emberland), (Rettslig medhjelper: advokat Henriette Lund Busch)

Dommere: Øie, Matningsdal, Møse, Matheson, Falkanger, Normann, Bull, Kallerud, Ringnes, Bergh, Østensen Berglund

Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten skulle ha gitt samtykke til behandling av foreldrenes anker over tingrettens dom om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. Hovedspørsmålet var om det på bakgrunn av Den europeiske menneskerettsdomstols (EMDs) praksis, særlig storkammerdom 10. september 2019 Strand Lobben m.fl. mot Norge, kunne foreligge en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv dersom tingrettens dom ble stående. Høyesterett opphevet lagmannsrettens avgjørelse om ikke å gi samtykke til ankebehandling.

Saken ble behandlet av Høyesterett i storkammer sammen med to andre barnevernssaker (HR-2020-662-S og HR-2020-663-S). Avgjørelsen er enstemmig.

Generelle rettslige utgangspunkter
Høyesterett understreker i avgjørelsene at hensynet til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker. Som utgangspunkt må det legges til grunn at det er best for barnet å bo hos sine foreldre. Dette gjelder imidlertid ikke alltid. Der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, må myndighetene foreta en avveining mellom de kryssende interesser. I denne balanseringen skal det legges særlig vekt på hensynet til barnets beste.

Høyesterett kom til at det ikke forelå noen motstrid mellom henholdsvis praksis fra EMD og de generelle materielle og prosessuelle prinsipper som skal følges ved adopsjon etter barnevernloven kapittel 4. Det var dermed ikke grunnlag for å sette til side reglene i barnevernloven eller å tolke dem innskrenkende. Men de norske lovbestemmelsene må praktiseres innenfor de rammer som følger av EMDs praksis.

Både etter norsk rett og EMK er den overordnede målsettingen ved omsorgsovertakelse å oppnå gjenforening av barn og foreldre. Omsorgsovertakelsen er i utgangspunktet midlertidig. Staten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Myndighetene må derfor kontinuerlig følge utviklingen, blant annet ved konkrete og grundige vurderinger om tilstrekkelig samvær, både mht. hyppighet og kvalitet, og hjelpetiltak. Og selv når gjenforening ikke er mulig, har det en egenverdi å bevare familiebånd dersom dette ikke er til skade for barnet.

Gjenforeningsmålsettingen kan oppgis hvis de biologiske foreldrene er særlig uegnet, og foreldrene kan ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling. Det samme gjelder når det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening. Men i alle disse tilfellene må barnevernsmyndighetene og domstolene, før det eventuelt besluttes adopsjon, foreta en konkret avveining, basert på et solid og oppdatert erfaringsgrunnlag og en grundig saksbehandling.

Vedtak etter barnevernloven må generelt bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha en tilfredsstillende begrunnelse. Hvilke krav som stilles, beror på omstendighetene i den enkelte sak og hva slags tiltak det er tale om.

Den konkrete saken
Saken gjaldt fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon av et barn som nå er tre år og ni måneder. Foreldrene, som hadde flyttet fra hverandre før barnet ble født, var fratatt omsorgen, og barnet var i fosterhjem. Tingretten stadfestet under dissens fylkesnemndas adopsjonsvedtak. Lagmannsretten ga ikke samtykke til at foreldrenes anker til lagmannsretten skulle fremmes. Begge foreldre anket til Høyesterett.

I barnevernssaker kan lagmannsretten bare tillate ankebehandling hvis nærmere vilkår er oppfylt. Blant annet kan slikt samtykke gis dersom det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling (tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav c).

Etter Høyesteretts syn forelå det vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse og saksbehandling, slik at lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til ankebehandling, måtte oppheves. Det forelå svakheter ved tingrettens beslutningsgrunnlag, særlig knyttet til at det var skjedd positive endringer i mors situasjon. Videre inneholdt begrunnelsen ikke tilstrekkelig konkrete avveininger av verdien av kontakt mellom barn og foreldre på lengre sikt, veiet opp mot behovet for adopsjon nå. Lagmannsretten skulle dermed ha gitt samtykke til ankebehandling, og dens beslutning ble opphevet.

Kjennelsen har betydning for hvilke materielle og prosessuelle krav som i lys av norsk rett og EMK artikkel 8 gjelder ved adopsjon. Den gir særlig veiledning for kravene som stilles i barnevernssaker til fylkesnemndas og domstolenes beslutningsgrunnlag, avveining og begrunnelse.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen