Omsorgsovertakelse og fastsettelse av samvær

Høyesteretts dom 27. mars 2020, HR-2020-662-S, (sak nr. 00-000000SIV-HRET), anke over X lagmannsretts dom 24. juni 2019.

A, B (advokat Anders Brosveet) mot Y kommune (advokat Mette Yvonne Larsen)

(Rettslig medhjelper: advokat Bendik Falch-Koslung), KS (partshjelper) (advokat Frode Lauareid). Møter i saken i medhold av tvisteloven § 30-13: Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Marius Emberland), (Rettslig medhjelper: advokat Henriette Lund Busch)

Dommere: Øie, Matningsdal, Møse, Matheson, Falkanger, Normann, Bull, Kallerud, Ringnes, Bergh, Østensen Berglund

Spørsmålene for Høyesterett var om vilkårene for omsorgsovertakelse var oppfylt, og hvilket samvær de biologiske foreldrene og barnet i tilfelle skulle ha. Retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, sto sentralt.

Det samme gjorde praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), særlig storkammerdom 10. september 2019 Strand Lobben mot Norge og senere praksis fra domstolen.

Høyesterett opprettholdt omsorgsovertakelsen, men samværet ble økt fra fire til åtte ganger i året. Avgjørelsen er enstemmig.

Saken ble behandlet av Høyesterett i storkammer sammen med andre saker om barnevern (HR-2020-661-S og HR-2020-663-S). Alle sakene ble avgjort samme dag.

Omsorgsovertakelse

Høyesterett understreker hensynet til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker. Som utgangspunkt må det legges til grunn at det er best for barnet å bo hos sine foreldre. Dette gjelder imidlertid ikke alltid, og der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, må myndighetene finne rimelig balanse mellom disse. I denne balanseringen skal det legges særlig vekt på hensynet til barnets beste.

Barnevernloven etter strenge krav for omsorgsovertakelse. Dette er i samsvar med praksis fra EMD, som har fremholdt at det bare kan skje helt unntaksvis – «in very exceptional circumstances». Det må først vurderes om mindre inngripende tiltak heller kan settes inn. Beslutningen må være basert på et tilstrekkelig og oppdatert grunnlag, en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha en tilfredsstillende begrunnelse. Hvis det besluttes å overta omsorgen for et barn, har myndighetene en plikt til å tilrettelegge for gjenforening med foreldrene så snart som rimelig mulig.

For å avgjøre spørsmålet om omsorgsovertakelse var det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om det var begått eventuelle feil tidligere i saken, med mindre feilene kunne hatt betydning for vurderingen av situasjonen på domstidspunktet. Det samme måtte gjelde eventuelle krenkelser av EMK.

Høyesterett kom til at vilkårene for omsorgsovertakelsen var oppfylt. Det ble vist til at barnet var særlig sårbart, og til at mor og far – hverken hver for seg eller i fellesskap – evnet å gi det forsvarlig omsorg. Vilkårene for omsorgsovertakelse i barnevernloven var oppfylt, og omsorgsovertakelsen oppfylte de krav EMK og konvensjonspraksis stiller for slike inngrep.

Samvær

Foreldre og barn har rett til samvær, og fastsettelsen av omfang må ta utgangspunkt i at omsorgsovertakelsen skal anses som midlertidig – enten den er helt kortvarig eller må påregnes å bli mer langvarig. Samværet må være slik at båndene mellom foreldre og barn kan styrkes og utvikles, og at det derved legges til rette for at foreldre og barn kan gjenforenes. Myndighetene kan imidlertid ikke fastsette et samvær som utsetter barnet for urimelig belastning. Med jevne mellomrom må det undersøkes om samværet bør endres.

Det kan ikke stilles opp noen standardnorm for hvilket omfang samværet skal ha. Fastsettelsen må skje ut fra en konkret vurdering i hver sak, med utgangspunkt i gjenforeningsformålet.

Formålet om gjenforening kan bare oppgis – med den virkning at samværet faller bort eller begrenses sterkt – dersom det foreligger spesielle og sterke grunner. Selv om gjenforeningsformålet oppgis, vil samvær kunne ha en egenverdi.

Med utgangspunkt i at gjenforeningsformålet ikke var oppgitt, vurderte Høyesterett konkret hvor mye samvær som skulle gis. Det ble forsøkt å finne en rimelig balanse mellom foreldrenes og barnets interesser. Samværet ble på denne bakgrunn økt fra fire til åtte ganger i året. Det ble antatt at hyppigere samvær ville kunne påføre barnet urimelige belastninger. Som i tidligere instanser ble lengden på de enkelte samvær satt til to timer.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen